Naturligvis...

I bilen på vei hjem fra Skjærgårds (kristen musikkfestival red.amn.) ikveld ble jeg sittende og fundere på hvorfor naturen så ofte har en sånn enorm innvirkning på meg. Idet jeg svingte av fra E18 og de duvende åsene i sør-Telemark åpenbarte seg bak duftende kornåkre merket jeg den velkjente følelsen av lykke, tilhørighet og glede som er forbehold mine naturopplevelser. Den samme følelsen jeg fikk da vi kjørte ned mot Sogn for noen uker siden, eller på et svaberg på sørlandet denne uka...



I sommer har jeg hatt gleden av å fly over Norge i klarvær hele fire ganger, og hver gang har jeg gått av flyet med salighet i blikk og sinn - og en særs stiv nakke. Og grunnen: jo, sittet klistret til vinduet og forsøkt å ta inn over meg det enorme landskapet som har foldet seg ut under meg.




Jeg har vært sånn så lenge jeg kan huske; en mektig fjelltopp, et stille skogsvann, ei artig furu eller ei forkrøpla bjørk. Et nyslått jorde, en ellevill sommereng, en gnistrende vinternatt, en enslig hakkespett. Et skvettent rådyr, eller et engstelig pinnsvin, en overraskende utsikt, eller lyden av vinden og ospa. Ei glenne i skogen som jeg hadde glemt fantes, lukten av varm furuskog, snøras fra vinterkledde trær, lange, enslige vidder med ett eneste skispor, eller følelsen av klamt regntøy og tåkete utsikt.... Det er beskrivelser av opplevelser, og samtidig bilde på følelser.





Og kanskje er det nettopp derfor; kanskje gir mangfoldet i naturen rundt meg et fast holdepunkt, og et bilde på mitt tidvis litt veeel store register av følelser. Kanskje er det derfor jeg kan bli stående i taus beundring over en bekk, eller hoppe og danse over gleden av å ha funnet igjen stien jeg lette etter, eller rett og slett la mosen under meg ta imot mine tårer.
For naturen tar imot meg som jeg er, og den gir meg meg selv tilbake. Som regel noe forandret....








Så mens bilen suste forbi beitende kuer og halvmodent korn slo jeg meg til ro (enn så lenge...) med at Han som skapte alle følelsene i meg, også gav meg evnen til å glede meg over det som er rundt meg......