Om å tygge drøv....

Jeg er omgitt av så mange kloke mennesker her oppe, og da prøver jeg så godt jeg kan å ta til meg det kloke de sier og gjør.
Idag snakket sjefslegen her om å tygge drøv....

Jeg liker ikke å bli kalt en drøvtygger. Drøvtyggere er slike som ikke kan komme på noe nytt, men som skviser det siste de kan ut av gammelt nytt. Forfattere som skriver en 4. bok på triologien kun for å tjene penger, popgruppa som fåfengt prøver seg på en ny hit med samme gitarriff som på den forrige.
Og jeg skal ærlig innrømme at tanken har slått meg mer enn en gang; "Ingvill, nå jatter du om det samme om og om igjen. Dette er gammelt nytt! Nå er det på tide du finner på noe nytt å tenke på, noe nytt å snakke om. Ellers vil folk gå lei, både av å lese bloggen, og ikke minst av å høre på deg!"
Jeg er redd for å være en drøvtygger selv, for å bli hengende etter, ikke ta inn nye ting like fort som jeg pleide, ikke være like oppdatert, ikke være like..... opptatt....., med noe nytt, noe selvutviklende, noe selvrealiserende.....

Å ha en full A plan har tidvis vært som en seierskrans for meg; et symbol på suksess, på å ha oppnådd noe her i livet, å være viktig, verdifull..... Sider som en gang var hvite, nå fargelagt med avtale på avtale, helst overlappende.... da kan jeg gå litt tidlig fra en ting og unnskylde meg med at jeg har "en avtale"... noe viktig, i alle fall for meg, fordi noen trenger meg, om det så er til å ta seg av kjedelige styresaker, eller om det er en kvalitetsprat over en kaffe. Opptatt, hardtprøvende å være tilstede der og da, men håpløst opptatt av det neste som ligger i løypa. Alltid videre, tenke fremover, effektivisering av tid.... Jeg er da ung, sitte stille??? Være stille?? Alene? En tom side i A planen??? Nei..... for skremmende.....

Når jeg bodde i Oslo var jeg på et tidspunkt opptatt hver kveld i to måneder. Og når jeg ble syk ( som jeg ofte ble, merkelig nok...) tok jeg bussen hjem, slappet av en helg, og så var det inn igjen til samme kjøret. Å vite at jeg hadde avtaler gjorde meg rolig, men sliten og urolig på samme tid. For selv om jeg følte meg viktig, verdsatt og verdifull, så fikk jeg knapt nok tid til å fordøye alt som skjedde, alle samtaler, all utvikling i livet mitt. Jeg var nemlig altfor opptatt av å sluke neste gjøremål...

Å ha en mengde bøker som "står på listen over det som skal leses" er en annen ting som gjør at min sjelelige fordøyelse går litt i stå.. For jeg har alltid så masse jeg har lyst å lese, lyst å gjøre, lyst å få til, at det ender med at jeg ikke får gjort noe som helst av det, rett og slett fordi jeg blir overmanet av følelsen ( og vissheten) om at jeg aldri kommer til å komme i mål med mine høytsvevende mål....
På bordet mitt her i leiligheten ligger det 13 bøker..... noe fag, noe navigatørrelatert, noe høyverdig skjønnlitteratur..... de ligger der som en påminnelse om mine krav til meg selv...

Så hvorfor tygge drøv? Kuene gjør det for å kunne ta til seg næringen i maten. Og når de tygger drøv kan de ikke samtidig ta til seg mer mat...
Kanskje trenger vi også å være litt drøvtyggere i vårt eget liv? Å ha tid til å tygge på, tenke på og ta til seg det jeg opplever, det jeg lærer, det jeg lever... For å virkelig kunne oppleve det, lære det, og leve det.

Vi er mennesker i stadig utvikling, og slik som kroppen trenger næring, trenger også sjelen næring. Men hvorvidt vi kan ta til oss den næringen avhenger av om vi tar oss tid til å tygge på den, og hvile før vi tar til oss neste måltid...

Bon appetitt!

--------------------------------------------------------------------------------------------
Ruminant...

I´m surrounded by so many wise people here i Rauland, so I´m trying the best I can to catch all the wise words they´re saying. Today one of the doctors where talking about being a ruminant.

I don´t like to be called a ruminant. Ruminants are people who can´t come up with anything new, but trying to squeeze whatever they can out of old news. Authors writing a 4th book in their triology just to make money for example...
And yes, I admit, more than once I´ve been thinking: "Ingvill, now you´re talking about the same AGAIN,this is old news, you´ve got to find something new to talk about, or else people will be bored, either here on your blog or in real life."
I´m afraid of being a ruminant, not keeping up with life in the same pace as I used to, not to be as updated as I used to, not to be as.... busy, with something new, someting selfrealizing, selfdeveloping...

To have a calender filled to the edge with appointment has been a crown of glory for me at times. A symbol of success, of all the things I´ve gained in life. To be important, valuable. Pages that once where white now covered with appointments, overlapping hopefully, so that I could leave early from one appointment with the excuse of a new "meeting", wich ofcourse was important... at least for me, because somebody needed me, if so just to do boring boardwork, or a qualitytalk over a cup of coffee.
Busy, trying to be present in the present, but hopelessly being more present in the next thing happening.Always moving on, thiking ahead, saving time... I´m young, why should I rest, sit still??? Being still??? Why?? An empty spot in my calendar??? No... too scary...

When I lived in Oslo, there was a time when my calendar was full every evening for two whole months. And when I got sick ( wich funny enough happened quite often...) I went home for a weekend, relaxed, and then went back again into the same things again.. To know that my days where filled made me calm, but still so very very stressed too. Because even though I felt loved, important, I did´t find time to absorb all my impressions, all that happened in my life, because I was already busy with something new..

My list of books I should read is another factor that makes my "spiritual digestion" really troublesome, because I hav always sooo much I´d love to read, to do, to fix, that I end up not doing anything because I´m freaking out by the feeling (and knowledge) that I´ll never manage to reach my goals...
On the table in my appartment lies 13 books, just to remind me of my high goals...

So why be a ruminant? The cows has to do it, to be able to absorb the energy in their food, and while they´re doing it they can´t eat...
Maybe we need to be ruminants in our life, having time to chew on the things I experience, learning, living, to be able to really experience, learn and live...

As people we develop continously, and just as our body need energy, the soul needs energy too. But to get the energy, we have to take time to chew, and rest before our next meal...

Bon apetitt!