Sikring og tautillit

Jeg har prøvd fjellklatring for første gang i mitt liv. Neppe en ny yndlingsbeskjeftigelse, men det var gøy å prøve, og det gav meg noen aha-opplevelser.

For det første; joda, veggen var bratt nok den, men nedenfra så det ok ut, hyllene så greie ut, takene så dype ut, og ikke minst, mine fjellgeiter av kolleger nærmest sprang opp veggen, så dette går nok greit tenkte jeg, og fikk på meg sele, sko og hjelm, og ble godt sikret.Og så var det å begynne; høyre fot der, venstre der, høyre hånd med godt tak i en utstikker, og venstre klamrende fast i en bergsprekk. Og så beveger vi oss Ingvill..
Til min store forundring oppdaget jeg at å klamre seg fast tok alle mine krefter, og å gi slipp på et av takene for å flytte beina var nesten umulig, for i mitt hode var det kun mine armer og bein som holdt meg oppe, og det å måtte slippe taket for å se etter et nytt og bevege seg oppover ble rett og slett for skummelt.


Men med god veiledning fra de under meg kom jeg meg på sett og vis noen metre opp, kjempende med høydeskrekk, såre fingre, og fornuften. Et menneske skapt for det horisontale utfordre det vertikale, det finnes ikke logisk en plass. Men så endret plutselig noe seg; jeg begynte å stole på tauet som holdt meg oppe, på hun som kyndig sikret meg der langt under meg, og jeg opplevde at om jeg slapp taket og ikke klarte å holde fast lengre så kunne jeg slippe meg ut, dingle høyt der oppe, og endog nyte utsikten før jeg kravlet meg tilbake i veggen og fortsatte oppover...

Og da jeg mør i kroppen og overrasket over at ikke høydeskrekken hadde fått overtaket, traff bakken igjen, hadde jeg gjort noen verdifulle oppdagelser..

For stoler jeg på Han som sikrer meg? Stoler jeg på at han strammer tauet så jeg ikke raser i bakken når jeg prøver å ta et nytt steg? Stoler jeg på at Han vil veilede meg i hvor jeg skal sette beina, og hvor det er best at armene får et nytt tak? Eller famler jeg selv, skal klare selv? Er jeg ydmyk nok til å se at for å bestige den veggen kalt mitt liv er jeg avhengig av Han, ønsker jeg å være avhengig av han?

Det finnes folk som klatrer uten sikring, fasadeklatrere for eksempel. Helt på egenhånd farer de oppover bygninger og fjell. Det ser så enkelt ut, og de er helt uavhengige og frie, men om de faller er fallet fatalt... Og ikke kan de ta pause og dingle i selen heller.

Ikke bare sikret mine gode kolleger meg, de oppmuntret meg også, særlig når det eneste jeg ville var å gi opp og komme meg ned igjen. De hjalp meg frem, fikk meg til å fokusere igjen, og til å stole på tauet. Uten de heller ville jeg aldri kommet av flekken....

--------------------------------------------------------------------------------------------
Security and rope-trusting.

I´ve tried mountainclimbing for the first time in my life. I doubt it will be my new favourite hobby, but it was good fun to try, and it gave me some new thoughts..

First of all; ok, the mountain was steep enough, but from down there it looked ok, with places to hold on to with both feet and hands, and my collegues looked like mountaingoats running up and down, so this will be OK, I thought.. I received all my equippment, and was safely secured. And then I stared my journey; left foot there, the right one a bit higher, left hand holding on there, the right one here. And lets moove Ingvill...

To my surprise I discovered that holding on stole all my strength, and to let go with one foot or hand to move them was almost impossible, because in my head this was all that held me up; my hands and feet. To let go of one of them to be able to move was faaaar to scary to do.

But guided by my collegues I managed to traverse some meters, fighting against my fear of hights, sore fingers, and my reason. A human being created for the horizontal challenging the vertical... there´s no logic to it at all!
But then something changed; I started to trust in the rope holding me up, and in my friend securing me there somewhere beneath me. And I experienced that if I let go, If I no longer could hold on, I could sit there relax in the reins, enjoying the view, before crawling back onto the rock and continue up, up, up.

And when I returned to the ground, my body aching, surprised that my fear of hights hadn´t got the best of me, I had realised something important...

Do I trust in Him who secures me? Do I trust that He will tighten the rope so that I don´t fall to the ground when trying to move? Do I trust that He will guide me in where to place my hands and feet? Or am I so stubborn that I want to do it all by myself? Am I humble enough to see that in order to climb the wall called my life I´m dependent on Him? Do I want to be dependent on Him?

There are climbers who climbs buildings and mountains without rope or someone to secure them. All by themself they manage to get up. It looks sooo simple, and they are indipendent and free, but if they fall it´s often fatal.... And they can´t take breaks to relax and enjoy the view either...

My collegues did not only secure me, they encouraged me too, especially when the only thing I wanted to do was give up and get down again. They helped me on, got me to focus, and to trust in the rope. Without them I would never even have left the ground....