søndag 26. september 2010

Forandringer / Changes

Mitt afrikaopphold nr 3 er halvveis, og på vei hjem fra en avslappende dag i byen idag innså jeg at min hjerterytme slår i takt med denne byen jeg for en stakket stund kaller hjem. Etter tre uker her virker ikke lengre trafikken så kaotisk, luktene så fremmede, følelsen av rødt støv og svette er ikke lengre uvant. Både kropp og sjel har vent seg til den evig pulserende byen og dens mange innbyggere, både de tobeinte og de mer mangebeinte..
Grepet om veska er ikke lengre så hardt (selv om teamet har mistet tre mobiler og en lommebok...), og myggspray og solkrem brukes ikke lengre så flittig. Jeg trives - på et merkelig vis, i denne vrimmelen av inntrykk, i denne følelsesmessige utbombingen av mine tanker. Jeg lever - og overlever, ved å stenge ute, og ved å ta inn over meg. Ved å våge å leve her, ved å våge å være her, tilstede i det som har blitt min hverdag.

Jeg har utviklet en egendemping i ryggen, praktisk til bruk under matatouturer rundt i byen. Disse Toyota Hiace´ne som tråkler seg gjennom trafikken, fullastet av mennesker på vei fra ett sted til et annet, mellom asfalthull på størrelse med middels meteorkratere. Disse bussene som kun går når de er fullastet, og som bærer budskap som "Jesus is the greatest", "God is good", eller "Buy Fortune cookingoil".

Tidligere lærdom om hvordan krysse gaten er forkastet til fordel for en nødvendig ureddhet i møte med trefelts veier fylt til randen av biler, motorsykler, tungt lastede sykler, og mennesker.
Følelsen av en kjølig dag, da t skjorta ikke er klissvåt, og svettedråpene ikke renner ned i buksa, settes like stor pris på som en varm god sommerdag i Norge, og lengselen etter følelsen av norsk, kald klar høstluft avtar med avtagende temperatur her.

Møte med menneskene her, de smilende, de livsglade, de sørgende og lidende... de setter seg fast som fargerike malingsflekker på sinnet mitt. De vil bli værende lenge etter at jeg forlater de.

Men følelsen av å være annerledes, den vedvarer. Følelsen av å dømmes på grunnlag av farge, av statsborgerskap. "Give me your money, rich girl" - ubehaget, gufset fra en dyster kolonial fortid, den forblir.Følelsen av ikke å forstå, en brøkdel en gang.

Takknemligheten av å få oppleve dette, av å få utvikle meg, få leve, få se, erfare, ta med meg, bygge videre, leve videre... Håpet om at jeg kanskje, kanskje, har fått bety noe for noen her. Og samtidig vissheten om at først og fremst er dette for min egen skyld, slik vil det være, og kanskje må det være slik også... om tre uker er mitt Ugandaopphold historie, og jeg vender hjem igjen, med en større følelsesmessig og tankemessig bagasje, mens Kampala, og menneskene her fortsetter sin evige pulserende livsstil... uforandret, uvitende om innvirkningen de har hatt på en landsens norsk jente...

---------------------------------------------------------------------------------------------

I´m halfway through my 3rd journey to africa, and on my way home from a relaxing day in the city I realized that my heartbeat is beating in the same pace as this place I´m calling my home for a while. After three weeks here, the traffic doesn´t look so chaotic, the many smells aren´t as strange, and the feeling of red dust and sweat is no longer unusual. Body and soul has got used to the ever pulsatile city and it´s inhabitants.. twolegged and "poly-legged"...

I´ve loosend the grip on the purse ( allthough the team has lost three mobile phones and a wallet...) mosqitospray and sunscreen aren´t used as frequently any more. I thriwe - in a strange way, in this multitude of impressions, in this bombing of my feelings and thoughts. I live - and survive, by shutting out, and taking things in. By daring to live here, to be here, present in this that has become my everyday life fo a while.

I´ve developed my own way of avoid the hardness in the matatou´s as they take me around the city. These Toyota Hiace´s who find their way through the traffic, loaded wit people going from one place to another, trying to avoid potholes as big as meateor craters. These busses who only leave when they´re fully loaded, and carrying messages like "Jesus is the greatest", "God is good", or "Buy Fortune cookingoil".

Earlier learning about how to cross a road is rejected, and replaced by a new boldness in meeting big roads filled with cars, motorcycles, heavy loaded bicycles and people.
The feeling of a cool day, one of those where the t shirt does not stick to the back, and the sweat does not run into my pants, is apreciated just as much as a hot summer day in Norway, and the longing for the fresh, cold norwegian air lessens as the temperature drops here.

Meetings with the people here; the smiley, the lively, the mourning, the suffering... those stick to my mind as colourful spots of paintings.. They will stay there, in my mind long after I leave them.

But the feeling of being different remains. The feeling of being judged by the colour of my skin and my citizenship. "Give me your money rich girl!" The unpleasant remainings from the colonial past, stays. The feeling of not being able to understand, not even the smallest thing..

The appreciation of being able to experience this, to develop myself, to live, to see, to take with me, build on, live on... The hope that maybe maybe I meant something to someone down here, and still, the certainty that first and foremost this is for me, for my sake. This is how it is, and maybe how it has to be, after all, in three weeks time, my stay in Uganda will be history. I´ll turn back home, with a larger depot of feelings and thoughts, whilst Kampala, and the people here will continue their eternal pulsatile livestyle... unchanged, ignorant to the fact that they had a deep inpact on a country girl from Norway..

2 kommentarer:

sykkylvsposten sa...

Du er en dyktig skribent Ingvill! Utrolig spennende, rørende og artig å lese. All ære til dere som tar dere tid til denne tjenesten, om enn bare for noen uker er jeg sikker på at du får bety uvurderlig mye for veldig mange! Stå på! Klem BK

Margrete sa...

"Følelsen av ikke å forstå, en brøkdel en gang." Viktig erkjennelse. Virkelig.

Liker å lese her inne Ingvill. Enig i at du skriver sabla godt. Også ser jeg frem til lengre historier og flere bilder, når jeg kommer på besøk til Bergenby :)