torsdag 30. september 2010

Om romantikk og den harde virkelighet /About romance and the harsh truth



Det er kveld, jeg har en "Ingvill-steller-med-seg-selv-kveld" med fotbad og jazz. Min uke på low risk er snart over. Low risk er den delen av føden på Mulago hvor det er normale fødsler, og nok jordmødre og sykepleiere til å passe på de fødende, i alle fall idet de føder.. Neste uke venter High risk. Her føder alle de som har komplikasjoner... på en avdeling med flere fødende... og færre helsepersonell...

Jeg har enda til gode å overvære fødsel i Norge. Mitt første møte som velkomstkomitè var i Mali for tre år siden, og for å være ærlig; Mulago Hospital i Kampala er reine paradis i forhold til fødestua på landsbygda i Mali..
Og allikevel er det noen slående likheter... Det er noe med disse kvinnene... Noe med hvordan de mer eller mindre i stillhet lider seg igjennom smertene, ikke bare de fysiske, men vel så mye de psykiske.

Når jeg står der som nysgjerrig observatør, eller gjør mitt beste for å tørke barnet, få ut morkaken, eller vaske vekk blod og andre væsker fra kvinnen, da slår det meg hvor langt unna dette er realiteten for norske kvinner - hvor lang unna det er forestillingen om det vakre ved at barn kommer til verden.

Det er ikke mye lyserosa romantisk preg over sprinkelseng nr 3. Det eneste lyserosa er det hullete forhenget som skiller seng nr 3 og 4 fra gangen. Her ligger hun, en ung kvinne med den mørke huden glinsende av svettedråper og fostervann. Det står ingen mann ved hennes side, ingen som legger en kald klut over pannen hennes eller spør hvordan hun har det. Om hun har en mann ville han uansett ikke fått lov å være her - han kan stå utenfor vinduet som gir orkesterutsikt til hennes nedre deler.
En bisk jordmor kommer inn og sjekker hvor langt fødselen er på vei, og med for oss uforståelige ord, men med et kroppsspråk som er internasjonalt kjefter hun ut hvor udugelig kvinnen er til å trykke, hvordan hun gjør seg til, og at hun må skjerpe seg. Et klaps over låret i ny og ne ser ut til å være teknikken for å få kvinnen til å gjøre som den grønnkledde jordmoren vil. Barnet fødes på en søplesekk, veies, og pakkes inn. Ingen undersøkelser ; det puster, det skriker - det holder.
Og nevnte jeg forresten - smertestillende er et fremmedord her nede... epidural, varmebad og akkupunktur er luksusting forbeholdt fødende i vesten. Altså de som i snitt føder 1,8 barn... mot afrikas 6-8 barn i snitt...

Jeg tar meg i å søke mot hodeenden av senga, mot de desperate øynene; å varsomt stryke over pannen, massere korsryggen, strekke ut ei hånd som kan klemmes så smerten av å bli sydd ette fødselen kanskje ikke føles fullt så forferdelig... Hva mer kan jeg gjøre? En hvit medisinstudent, en gjest, en dag her, den neste borte...

Nei, her er ingen champagnebrus og flagg, ingen trøst, men det er omsorg; omsorg i den hjelpen disse kvinnene faktisk får her. Og det er virkeligheten ; et barn skal fødes, og det er hverken tid, krefter eller ressurser til å gjøre annet enn det som må gjøres; å hjelpe det ut.

Akkurat som i Mali slår det meg hvor mange likhetstrekk det er mellom kvinnenes måte å takle "livets store under" på, og hvordan dyrene på savannene gjør det; Virkeligheten her tillater ikke rosa drømmer....

----------------------------------------------------------------------------------------------

It´s evening, and I have an "Ingvill-treats-herself-good-night" with pedicure and jazz. My week at the low risk ward is almost over. This ward is the part of labor ward at Mulago where the births are normal, and there are enough midwives and nurses to see to the women, at least as they give birth... Next week I´ll be at High Risk. This is where the complicated ones give birth, in a ward with a lot more labouring women.... and a lot less health workers...

I´ve never watched a birth outside of Africa. My first role as "welcome comittee" was in Mali three years ago, and to be honest; Mulago Hospital in Kampala is like paradise compared to the rural clinic I attended in Mali...
And yet there are some striking similarities... there´s something about these women... Something about how they suffer in more or less utter silence, managing both the physical and psycological pain...

When I´m there, as a curious observator, or doing my best to help drying the child, get the placenta out, or wash away blood and other body fluids from the woman, it strikes me how far away this is the reality for norwegian women - how fare away it is from our illusion of "the beauty of a new human being entering into the world..."

There´s no pink cloud over the rusty bed nr. 3. The only pink thing is the old curtain giving bed 3 and 4 a bit of privacy from the rest of the ward. Here she lies, a young woman with the dark skin covered by sweat and amnionfluid. There are no loving husband by her side, no one who places a cold cloth over her forehead, or asks her how she feels. If she´d had a man, he wouldn´t be allowed in here - he can stand outside the window that gives exelent views ( for everyone to see..) to her private
parts..

A rather strict midwife arrives and checks how dillated she is, and with words that we don´t understand, but with a bodylanguage that is rather international she yells at the woman, telling her how miserable she is, how stupid she is, how bad she´s at pushing, and that she´s got to pull herself together. A slap over her tigh seems to be the tecnique in how to get the woman to cooperate. The child enters the world onto a plastic bag, is weighed, and wrapped. No examinations; it breaths, it cries - that´s enough.
And by the way, did i mention that anaestetics is never heard of? Epidural, a hot bath, accupuncture, thats all a luxury only for women of the west. Those women who give birth to 1,8 child,compared to the women of africa giving birth to 6-8...

I find myself seeking to be by the mothers head, seeking towards the desperate eyes. To massage her back, placing a hand on her forehead, or offering a hand to crush as a hope of lessening the pain of being sowed after the birth.. What more can I do? A white medical student, a guest, here today, gone tomorrow..

There are no champaigne soda or falgs here, no comfort. But there´s hope, hope in the help these women receives here. And this is the reality; a child is to be born, and there are no time, nor resources to do anything else that what needs to be done; help the child to arrive.

Just as in Mali, the similarities strikes me; between these womens way of handeling "the great wonder of life" and how the animals out in the savannahs do it: The reality here doesn´t allow pink dreams...

3 kommentarer:

Minda sa...

Kjære Ingvill, du skriver utrolig bra! Du skulle blitt norsklærer, ikke jeg :)Neida, men det er utrolig sterkt å lese innleggene dine. Vi har godt av å høre om en annen virkelighet, så takk for at du deler det du opplever og tenker. Verdt å lytte til!

Ellers vil jeg bare si at jeg gleder meg til du kommer tilbake! Nå har Lina reist til Nepal og Berit er i Stavanger, så jeg er ganske alene her i leiligheten. Jeg skal innrømme at jeg nyter det litt også :)
Good klem fra Minda

Anonym sa...

Kjæreste Ingvill ! Du skriver så levende at vi føler vi er tilstede med massevis av følelser.
Pappa og jeg har ei rolig helg. Ute regner det og det er ikke mer enn +8 grader, så det er typisk hjmmedag. Igår tok vi farvel med Golf'en som har tjent oss så trofast i mange år. Jeg prøver å sende deg en tekstmelding seinere idag. Klem fra mamma og pappa

Berit og Irene sa...

Vennen. Mor syns du burde samlet blogginnleggene din i ei bok. Du skriver helt vanvittig bra. Mange tankevekkere.. Veldig sterkt å lese!

Veldig, veldig gla i deg :)

Klem fra Irene