Home is where your heart is...

Jeg er hjemme.

Hvite varme strender er byttet ut med kald, hvit snø.
Forrige ukes bikini og sjal er byttet ut med stilongs og topplue.
Varm, tørr, støvete luft er byttet ut med klar, stikkende høstluft.
Tynne lakner er byttet ut med varm vinterdyne med flanelltrekk.
Svett hud er byttet ut med roser i kinn.
Savn er byttet ut med ro.
Glede seg til er byttet ut med gleder seg over.

Takknmeligheten består.
Takknemligheten over opplevelser, for utvidede horisonter, for ny selvinnsikt.
Takknemligheten over å bo her.
Takknemligheten over mennesker å savne, mennesker å glede seg over, glede seg med.
Takknemligheten over god helse - og muligheten for behandling om den skulle bli dårlig.
Takknemligheten til Han som var med i alt - og som fortsatt går med i alt.

Og så går veien videre - hjemme..... du vet, der hvor hjertet er.

The end

Min siste dag på Mulago er over, jeg har fått beviset på min innsats ( om Norske arbeidsgivere hadde gitt meg en så fyldig attest tror jeg mitt eget ego ville blitt uholdbart :) Vi har spist middag med vår kjære koordinator her nede, og skuldrene senkes, sekken klargjøres, og etter en siste runde i Kampala i morgen og pakking på lørdag setter vi kursen mot Zanzibar på søndag.
Det føles godt, veldig godt, og samtidig litt vemodig å si farvel til de menneskene vi har fått bli i alle fall litt kjent med her nede...
Men så skal det bli så usigelig godt å komme hjem til livet hjemme, til venner, familie og kjæreste - og til hverdagen..
Til et rent kjøkken, til en varm dusj, til alle de tingene vi tar for gitt, som f.eks at det er uproblematisk å gå på do etter kl ti fordi det er vann døgnet rundt, eller at taket ikke plutselig begynner å slippe alt lagret vann i hode på deg....

Men først, en debrifingsuke på Zanzibar.....
---------------------------------------------------------------------------------------------
My last day at Mulago is over, I´ve received the signed form, the proof that I´ve actually done something here ( If employers in Norway had given me soo good references, I´m afraid my ego would have grown to the unbearable :) We´ve had dinner with our dear coordinator, and now the shoulders drops, my rucksack is getting ready, and after a final round in Kampala tomorrow, and packing on saturday, Zanzibar is the goal on sunday.
It feels good, soooo good, and still its a bit sad to say goodbye to those people we´ve got to know at least a bit...
But I so long to come home to my life at home, to friends, family, and my boyfriend - and to my everydaylife..
To a clean kitchen, to a hot shower, to all those things we take for granted, like going to the toilet in the middle of the night is no huzzle because there´s still water, or that the roof doesn´t all the sudden drops litres of water onto your bed..

But first... debriefing on Zanzibar...



Lunsj! God, men tror jeg må på sukkeravvenning når jeg kommer hjem...
-------------------------------------------------------------------------------
Lunch! Good, but I´ll need sugar detoxification when I get home...



Stolte nesten-leger! Vel vitende om at vi faktisk reddet liv her nede...
--------------------------------------------------------------------------------
Proud doctors-to-be! Knowing that we actually did save lives down here!




Kjøkkenet... kommer jeg ikke til å savne i det hele tatt... Rart vi ikke ble mer syke, eller at kjøleskapet vandret ut av seg selv..
----------------------------------------------------------------------------------------------
The kitchen... will not be missed at all!Strange we weren´t more sick.. or that the fridge walked out by itself...



Trykket i dusjen er lik null, men ikke noe problem når hele taket fungerer som dusj....
------------------------------------------------------------------------------------
No pressure in the shower, but thats no problem when the whole ceiling works as a shower...

Det minste av to onder / To choose between plague and cholera

Siste uken på Mulago National Referral Hospital er igang, og jeg tusler rundt på gynekologiske avdelinger. En visittrunde der kan virkelig få enhver til å fundere...

I sengen innerst i den store salen full av kvinner lå en 38 år gammel kvinne. Hun hadde vært i en "ulykke" og hadde blødninger i svangerskapet. En rask titt i papirene viste at dette var hennes 15. svangerskap, hvorav tolv barn fortsatt levde...
Den vennlige legen undersøkte henne, og fant fort ut at hennes "ulykke" nok var intensjonell... Barnet var fortsatt i livmoren, men levde ikke lengre... "She´s desperate..." sa han, henvendt til oss, mens hånden fortsatt strøk kvinnen over ryggen.
I følge loven så jeg ned på en kriminell person. Abort er strengt ulovlig her, hvilket gjør at en horde av kvinner søker tradisjonelle og "under ground" behandlere, med mer eller mindre makabre resultater...
Andelen kvinner som dør her i landet på grunn av dårlig gjennomførte aborter er høyere enn andelen som dør i forbindelse med svangerskap og fødsel.

Det finnes ikke noe som heter pensjon her i landet, og sosiale tiltak er det dårlig med. Ingen gamlehjem som kan ta deg imot når du er gammel og syk... Og her nede dør folk fortsatt av infeksjoner... Så det enkle valget blir å fa MANGE barn.... Barna er den eneste forsikringen som finnes når alderdommen innhenter deg...
Så hva når du har 12 unger da? På tide med sterilisering? Jeg syntes spørsmålet var legitimt nok, men ble møtt med et stort smil fra den vennlige legen " De fleste her tror på oppstandelsesdagen, og er redd for hva Gud vil si dersom de mangler noe av det han skapte de med...."
Så reiser de hjem igjen da... hjem til landsbyen, til ungene, til mannen, og med størst sannsynlighet til et snarlig nytt svangerskap.....

Det føltes rart da legen klappet neste pasient på ryggen og sa " Denne er veldig glad, hun spontanaborterte..." Men kanskje var det akkurat slik hun følte det, hun slapp i alle fall sitte med kniven på strupen om hvorvidt hennes ulykke virkelig var en ulykke.....



-----------------------------------------------------------------------------------------------




Last week at Mulago National Referral Hospital is on, and I find myself walking around the gynaecology wards. A wardround there can really get anybody thinking...

In the bed in the inner part of the big hall full of women, lies a 38 year old woman. She had been in an "accident" and was bleeding in the midst of her pregnancy. A quick look in her papers revealed that this was her 15th pregnancy, 12 of the children was alive..
The kind doctor examined her and found that her "accident" was quite intentionell... The foetus was still in the uterus, but no longer alive.. "She´s desperate..." the doctor said, turned towards us, but still rubbing her gently on the back. According to the law, the woman I looked at was a criminal. Abortion is strictly illegal here, wich makes a lot of women seek traditional and "under ground" healers, with more or less horrific results...
The amount of women dying as a result of a bad abortion is higher than those dying during pregnancy or birth..

There are nothing called a pension here, and social services are poor. No nursing homes to take care of you when you´re old and sick... And here people still dies of infections... Soo, they need A LOT of children... because the children are the only insurance you´ll have when you grow old...
So, what about those who´s already got 12 kids? What about sterilization? I thought it was a legitimate question, but I was met with a big smile from the kind doctor saying " Most of the people here believe in ressurection, and they´re afraid what God might say If they meet up with something lacking..."
So they´re sent home again... home to the village, to the kids, to the husband, and most likely to a new pregnancy soon...

It felt really weird when he looked at the next patient and said " This one´s very happy, she had a spontane abortion..." But maybe he´s right, maybe that´s what she felt, after all she didn´t have to answer all the questions about weither or not her accident really was an accident....

Gode folk og opplevelser / Good people, good experiences

Etter nok en begivenhetsrik uke på Mulago var det godt å reise ut av byen igjen, denne gangen til nasjonalparken rundt Murchison Falls, inn mot grensen til Kongo. Et fossefall som får selv blaserte nordmenn til å gispe idet Nilen pakkes sammen i et 7 meter trangt juv og stuper 43 meter rett ned. Utrolig flott å se :)
-----------------------------------------------------------------------------------------------
After yet another week in Mulago, it was necessary to get out of the city again. This time to Murchison falls national park on the border to Congo. A waterfall that makes even norwegians amazed, as the Nile dives down a 7 meter broad, and 43 meter high canyon. It was amazing to see :)


Murchison falls


Vi fikk med oss safari både til lands og til vanns. På land var det ikke på langt nær så mye dyr som i Masai mara, men vi hadde en flott tur, og tre timer i båt på Nilen om ettermiddagen var helt fantastisk. Her kom vi VELDIG nært inn på både flodhester, nilkrokodiller, elefanter, vortesvin, diverse antiloper og et titalls fugler. Å sitte på dekk og nyte solen, vinden og alle de fantastiske skuene som åpenbarte seg rundt meg var helt utrolig, balsam for slitne sjeler. Å sitte ute under den gnistrende afrikanske stjernehimmelen i shorts og t-skjorte igår og se fantastiske lyn lyse opp landskapet vestover mot Kongo. Og å våkne idag, stå opp og se soloppgangen over det samme landskapet idag. En føler seg liten, ydmyk, og ufattelig heldig...
------------------------------------------------------------------------------------------------
We went on safaris both on land and on the Nile. On land not nearly as many animals as in Masai Mara, but it was a great trip. And then three hours in a boat on the Nile in the afternoon, amazing. And SO close to hippos, nile crocodiles, elephants, antilopes and birds. To sit on deck and enoy the sun, the wind and all the wonderful scenery was heavenly. To then sit out under the stars at night in just shorts and t shirt and see lightning over Congo, to wake up today and see the sunrise over the same landscape... It makes me feel small, huble, and extremely lucky...



Nydelig landskap
------------------------------------------------
Beautiful scenery



Flodhesten, 3 tonn, det dyret som tar livet av flest mennesker i afrika hvert år... Og disse går på land om natta, og her også opp i campen vi sov i. En liten historie for å illustrere: Vi satt ute igår kveld da Lene fant ut ho skulle gå å legge seg. 5 min senere kommer hun tilbake og sier: "Ehh... var visst ikke så lett det... står nemlig en flodhest PÅ terrassen foran hytta..." Hun sendte melding til Therese, som lå inne i hytta.. Hun hadde visst nettopp vært på do da... Jeg og Asgeir gikk etter flodhesten, og stod 15 meter unna og så på den. Sprøtt... For å si det slik, folk så seg ekstra for hvor de tisset på sine nattlige doturer....
---------------------------------------------------------------------------------------------
Hippopotamus, 3 tons, the animal in africa who kills most people every year... And these animals go on shore in the nighttime, also in among tents and cabins in our camp. A small story just to illustrate: Yesterday evening, we´re sitting out under the stars when Lene deceides to go to bed. 5 minutes later she returns saying: "Ehh... not easy, theres a hippo ON the veranda in front of my door..." She texts Therese who sleeps inside the cabin, it turns out she had just been outside to the toilet... Me and Asgeir goes to find the hippo, as it grases 15 meters from us... insane... Lets put it like this; people looked twice before peeing that night...



Lene fotograferer både små og store dyr på Nilen...
----------------------------------------------------------------------------------------
ALL animals on the Nile are photographed by Lene..



Meg og flodhestene. Meg til høyre :)
------------------------------------------------------------------------------------------
Me and the hippos. Me to the right :)



Vortesvinene var også selskapssyke på campen, men du måtte ikke komme for nær. Idag kom en nesten inn i hytta mens jeg pakket, jaja... Jørgen sjekker ut akkurat hvor nær han kan gå.. litt for nær viste det seg.
--------------------------------------------------------------------------------------------
Worthogs wanted company at the camp site, just not too close a company. Today one came almost into the hut as I was packing.. Jørgen checks out just how close he could go.. a bit too close it turned out.






Men mer enn all den flotte naturen, mer enn alle de fantastiske dyrene, er følelsen av å få lov å dele dette med akkurat disse menneskene. Gode mennesker jeg får gå på kull med, og nå også oppleve dette sammen med. Vi er en god gjeng her nede, og vi har det bra sammen til tross for at vi bor oppå hverandre, opplever mye sterke, sære ting, og har mager som tidvis slår seg vrange. Vi blir kjent - på godt og vondt, på helt andre måter enn som klassekamerater hjemme i Bergen, og det er alltid spennende, og et privilegium å få komme litt under huden på hverandre.
--------------------------------------------------------------------------------------------------
But even more than all the beatiful nature, more than all the amazing animals, is the feeling of sharing it all with these people. Good people whom are both my clasmates and my travelpartners through these experiences down here. We´re a good bunch of people, and we´re having a good time together allthough we´re living soo close, going through some tough experiences at the hospital, and the fact that our digestive systems sometimes really turns us down...
We´re getting to known eachother in totally different manners than in school home in Bergen, and it´s always exiting, and a privilege to get to know another person a bit deeper.



Siv Helene, Heidi, meg, Jørgen, Therese, Kjersti,Asgeir,Lene og Sverre ( kalt MC Swagga her nede, Sverre ble for vanskelig)