Skiftende landskap

I Uganda sa de at her oppe i nord hvor vi bor kan en ikke engang stole på sola... De har rett. I forhold til i afrika, hvor sola står opp og går ned på samme tid året rundt, veksler den her. I det hele tatt er været enormt mye mer uforutsigbart her. Kanskje er det en av grunnene til at jeg føler meg så hjemme her, nettopp i det skiftende været. For på mange måter gjenspeiler det livet. Livet er alt annet enn forutsigbart, det skifter og endres.



Jeg har vært på tur i helga, retreat oppe i fjellet. Vi ankom om kvelden, etter at mørket hadde lagt seg. Landskapet var kjent for meg, fordi jeg hadde vært der før, derfor var det ingen stor overraskelse å se fjellene åpenbare seg når det første dagslyset nådde oss lørdag morgen. Slik er det ikke alltid; mange ganger befinner jeg meg i nytt landskap, og om jeg når dit i mørket er det håpløst å bevege seg i det - det eneste fornuftige er å sette seg og vente på lys...



Igår var det grått og tungt vær på fjellet, tåka hang nedover fjellsidene, og landskapet var preget av nakne trær og vissent gress. Et skuffende skue kanskje, men i en stille stund på en stein oppe i lia skjønte jeg plutselig at det gjelder å finne det vakre også i dette, for det er der.. om enn kanskje litt mer skjult enn på gnistrende klare høstdager eller varme sommernetter. Men nå har det seg slik at året ikke kun består av slike dager - for oss her på denne siden av fjellene er de fleste dagene litt tunge og grå.. klarer vi allikevel å se det vakre i det? Å se at det står en Skaper bak de også? Jeg prøver, men skal medgi at jeg sliter ofte - det kreves litt mer innsats og leting :)




Idag, søndag, oppstandelsesdagen, lå et tykt hvitt teppe over det som i går var grått og brunt. Og over fjelltoppene strakte solen sine stråler igjennom skydekket. Så plutselig, så uventet, så umerkelig. Jeg våknet, og der var det, både snøen og sola. Og jeg kravlet opp på steinen i lia igjen, omgitt av det samme landskapet, men i ny drakt.

Ja, sola, og livet, er uforutsigbart, men selv om det til tider er slitsomt å ikke vite, så gjør det meg avhengig av noe større enn meg selv ( og da mener jeg ikke menneskene på meterologisk institutt... ) fra dag til dag. Og i denne avhengigheten finner jeg en merkelig form for trygghet...