Om å bevege seg ut av boksen..

For noen dager siden så jeg en film som virkelig gav tankekverna et ekstra puff. Filmen "Into the wild" forteller den sanne historien om Christopher Mccandless som døde av sult etter 100 dager i Alaskas villmark i 1992.
Historien forteller om en ung nyuteksaminert collegegutt fra en tilsynelatende vellykket middelklassefamilie som etter å ha flakket om i USA i to år ender opp med å utfordre naturkreftene i den barske villmarken.

Nå kan Mccandless`enorme berømmelse og (i noen kretser) heltestatus diskuteres, men hans historie bringer opp en del spørsmål som i alle fall kan diskuteres.

Inspirert både av sin egen miserable familiebakgrunn, og en del natur-elskende forfattere virker det som om målet hans var å vende tilbake til naturen, og i opprør til det overfladiske amerikanske samfunnet han er vokst opp i, søker han lykken og tilfredsheten i naturen.
Uvitende (?) eller uforstående til den enorme sorgen han etterlater hos sin familie reiser han uten noe som helst tegn til å vende tilbake - og de menneskene han møter i sin søken etter lykken (eller er det heller flukten fra samfunnet han ikke fordrar?) når ikke inn til han med sin kjærlighet.

Ut fra hans eget perspektiv fantes ikke lykken, eller meningen med livet i samfunnet, så gjennomødelagt som det er. Ut fra hans historie og oppvekst fantes ikke lykken eller meningen med livet i relasjoner, nei, lykken finnes kun der ute ; i ødemarka, alene med naturen.

Dette fikk meg til å tenke...
Dette var en mann som virkelig tenkte ut av boksen - han hadde meninger som ikke helt passet inn i samfunnet, og han nektet ( kanskje litt for hardt..) å bli en del av et samfunn han ikke kunne stå inne for. Hvordan er det så med meg? Våger jeg å gå ut av boksen? Trosse de ubekvemhetene som måtte dukke opp i kampen for noe jeg tror på? Eller er det så enkelt å la seg forme til det mest behagelige?
Nå har jeg ingen planer om å bevege meg ut i ødemarken på denne måten, men det setter spørsmål ved hvorvidt vi våger å stå for det vi tror på - og ikke minst om vi er ydmyke nok til å ta imot råd fra folk vi møter på veien?
Å ha et radikalt mål er ikke det samme som å tro at man må gå veien alene, og at all influering fra andre mennesker trekker oss bort fra det målet.

En annen ting var å se hvilken innvirkning Chrisophers forsvinning hadde på foreldrene ( og ikke minst hvilken innvirkning foreldrenes tidvis svært dårlige valg i livet hadde på Chrisopher) Det ble et klart og tydelig bilde på hvordan vi påvirker hverandre på måter vi ikke aner. På hvordan en tankeløs handling kan gi ringvirkninger vi ikke aner rekkevidden av.... Hva om han hadde tatt imot råd fra alle de han møtte på veien, som gav råd og nye tanker? Ville han da til slutt ha dødd der i ødemarka?

Så finner han lykken da? Der ute, avsondret fra samfunnet og alle andre mennesker? Jo, på sett og vis gjør han det, oppsummert i sitatet "Lykken er størst når den deles...."

Kanskje er ikke lykken så langt unna som vi skal ha det til? Men kanskje kreves det noen ganger at vi våger å gå ut av boksen for å innse det?

(Bildet over fant man på den ueksponerte filmen hans da han ble funnet av elgjegere, 2 uker etter sin død....)

Livet er....

....dynamisk, pulserende....
Det er en tid for alt....
"At man trives et sted betyr ikke at man skal bli der resten av livet"

God påske dere, det er vår, det er en ny tid!

En vitamininnsprøytning

Det har vært en lang og hard vinter, og derfor var det på høy tid med en real vitamininnsprøytning. Derfor var det fantastisk å få lov til å synge sammen med de profesjonelle gutta i husorkesteret "Voksne Herrers Orkester" på utestedet Logen igår.
Det blir veeeldig lenge mellom hver gang jeg synger (utenom å nynne stort sett hele tiden) men desto mer moro hver gang jeg får muligheten. Og når kompet er så dyktigt og lekent som disse herrene er det en fryd og et realt kick! Og med mange gode venner i salen ble det en lenge etterlengtet vitamininnsprøytning jeg har tenkt å leve lenge på, og forhåpentligvis blir det ikke så altfor lenge til neste gang jeg kravler opp på en scene.. :)

Normalitetsbegrepet

Foto: NRK


"Ingen grenser" går sin seiersgang på NRK, til glede for de aller aller fleste, til frustrasjon for noen tydeligvis. Idag tidlig var professor i rehabilitering ved høyskolen i Oslo, Per Solvang, intervjuet angående programmet, og han sa at Ingen grenser er "på grensen til et freakshow" Dette har provosert enormt mange, inkludert megselv, så jeg skrev følgende innlegg på P4´s nettside:


"Jeg leser med stor undring, og en klam følelse uttalelsene til Per Solvang. Jeg kjenner ikke til hans arbeid som rehabiliteringsprofessor, men jeg lurer på hva han formidler til de menneskene jeg antar han skal veilede til å bli gode rehabiliterere og hjelpere for mennesker som av en eller annen grunn trenger rehabilitering.

Ja, mennesker med ulike funksjonsnedsettinger kjemper daglig mot å bli beglodd, og i det henseende mener jeg "Ingen Grenser" er et genialt verktøy. Her får vi nemlig bli kjent, ikke primært med funksjonsnedsettelsene, men med menneskene som hver dag lever med nedsatt funksjon. Vi får komme innenfor det ytre vi går forbi på gaten, snur oss etter, og gjør til gjenstand for stigmatisering. Mennesker som kanskje aldri har møtt noen med funksjonsnedsettelser får en unik sjans til å gjøre noe med sine fordommer. Og det er det jeg tror mange sitter igjen med etter å ha sett de to første episodene.

Videre sier professoren dette : "I denne serien fokuseres det på enkeltindividers kamp mot konstruerte begrensninger. Men funksjonshemmedes utfordringer er jo i stedet knyttet til muligheten til å delta i samfunnet. Det handler om en politisk og økonomisk undertrykkelse av noe som nærmest er blitt en minoritetsgruppe,"

Hva mener professoren med "konstruerte begrensninger"? Som i at det å utsette seg for denne turen var en "unødvendighet", en "konstruert begrensning" som de burde ha visst bedre enn å utsette seg for? Kanskje er det jeg som misforstår , men når Per Solvang sier at utfordringene til funksjonshemmede er knyttet til muligheten til å delta i samfunnet, ligger det en begrensning der? For hva er å delta i samfunnet? Å være fornøyd med at arbeidsplassen endelig har fått en inngang for rullestolbrukere, eller at du ikke tas for å være full fordi balansen din er ødelagt? Eller er det å delta i samfunnet også å kunne teste sine egne grenser, følge sine drømmer, slik alle andre nordmenn tar det for gitt?

Det er helt riktig, i vårt rike land er det fortsatt en lang vei å gå for at mennesker med funksjonsnedsettelser skal kunne få leve ut sine liv på en best mulig måte, men det å gi de en enorm følelse av mestring og følelsen av kontroll over eget liv ute i ødemarka tror jeg ikke akkurat minsker arbeidet for denne gruppens rettigheter når det kommer til bedre tilrettelegginger av "hverdagslivet"

Og at det er enkeltindivider - jo da, til syvende og sist er det hver enkelt persons kamp både mot de ytre utfordringene og den indre stemmen som sier at dette er for vanskelig for deg. Men mest av alt er det jo samarbeid, det å hjelpe hverandre frem med det hver enkelt har å gi, slik at det blir gruppens styrke som kommer frem mer enn enkeltindividets svakheter.
Lars Monsen sa det treffende i episode 2; "Det viktigste idag er at Per Christian blir med oss videre" De satte ned tempoet, la om planene, for at han som akkurat da hadde det verst skulle få en sjans til å komme til hektene. Om ikke det kan få enhver suksess-styrt, progresjonsopptatt nordmann til å tenke så vet ikke jeg.

Ingen grenser er grensesprengende på så enormt mange måter, og det burde glede hele Norges befolkning, samme hvor små eller store funksjonsnedsettelsene skulle være, at NRK har laget et program som setter vårt syn på "normalt" og "unormalt" på dagsordenen.

Ja, annerledesheten pirrer nysgjerrigheten, og så sitter man igjen og innser at de er jo ikke så annerledes - eller jo, de har et pågangsmot de fleste av oss kan misunne dem."

Om funksjonshemmede og -friske...

Foto: NRK


Hvem av personene på bildet er funksjonshemmet? Svar; alle.. eller???

I morgen er endelig dagen kommet. NRK´s serie "Ingen grenser", hvor Lars Monsen og 11 funksjonshemmede tar seg over Nordkalotten, starter. Jeg gleder meg som en unge til endelig å få se hva det egentlig var mamma drev med i høst når hun forlot oss for å utforske villmarken og sine egne grenser en måned. Jeg tror nok det kommer til å felles en tåre eller to, rett og slett av ren stolthet :)
Og så tror, og håper jeg, at jeg og andre seere får et større perspektiv på livet. For de prestasjonene disse 11 la ned både fysisk og psykisk er et vitnesbyrd om at merkelappen "funksjonshemmet" er ganske så malplassert. For selv om de ut fra en "normal standard" både mangler den ene og den andre funksjonen, så går de så innbitt inn for at det ikke skal hemme dem at enhver "funksjonsfrisk" kan bli flau over egne innbilte begrensninger.

Og hvem vet, kanskje kan serien bli en positiv motpol til alle selvdestruktive reality-programmer som går, og gi oss et lite glimt av hva mennesket er i stand til. Som en oppmuntring og en utfordring....

Sjelebalsam

Tidenes vestlandsvinter må benyttes og utnyttes, og ikke minst, nyyyytes :)
Jeg var i Hardanger forrige helg og fikk meg en fantastisk tur i majestetisk natur mellom dypblå fjord og lysblå himmel, og idag hadde jeg tidenes mest vellykkede skulking!



Dvs jeg lot psykiatri være psykiatri og reiste til kvamskogen sammen med min med-medarbeider i navigatørene, Siren. Vi tilbragte noen timer i gnistrende vær i et av de fineste områdene jeg vet om; Steinkvanndalen. Føret var "knirkende" (altså perfekt!!) himmelen var høy og sola både varmet og brunet (jepps, fregnene spratt frem, og bleke, hårete vinterlegger fikk årets første møte med sol!) Med perfekt smurte ski ( altså ingen smørere å klage på ;) og mye godt i sekken ble det en perfekt dag, med frydefulle hyl idet den vakre dalen utfoldet seg foran oss, og store glis idet horisontalen ble inntatt i ei snøfonn.
Jepps, definitivt godt begrunnet skulking :) Må gjentas!

"Gresset er......

.....like grønt på denne siden av gjerdet bare vi er flinke til å luke.."

Av en eller annen grunn er jeg svært lett irritabel for tiden. Kanskje er det årstiden, vinteren som ikke slipper taket her i byen, kanskje er det at jeg er avhengig av Tide (selskapet som har ansvar for bussene i Bergen....) kanskje er det at det er litt for lenge siden juleferien, litt for lenge til påske. For rent objektivt sett finnes det svært få grunner til at jeg skulle være så irritert for tiden. Det resulterer i at jeg blir en person jeg ikke liker, selvsentrert og sneversynt.
Hver gang jeg har vært så heldig å reise til andre land og verdensdeler har jeg kommet tilbake og snakket høyt og tydelig over hvor enormt mye flisespikkeri vi klager over her til lands. Og etter å ha ventet på tog og buss i afrika og sør amerika ble jeg enig med meg selv om aldri å klage over transporttilbudet her i Norge.... og så er det altså jeg som står på bussen om morgenen og snakker høyt og tydelig over hvor ille det er at bussene ikke kommer når de skal, og at stakkars lille meg må vente på neste buss, og komme for sent til timen, eller løpe som en gal for å nå en buss jeg i utgangspunktet var for sent ute til. Utrolig hva man kan finne på å irritere seg over og bruke energi på i mangel av noe annet. Og hva hjelper det å spy ut eder og galle til det bergenske kollektivsystemet ( eller en eller annen annen filleting jeg har så lett for å henge meg opp i) - jo, jeg opprettholder min irritasjon - for det er jo min rett det!

Vel, nok om Tide, de har egentlig svært lite å gjøre med dette :)

Jeg ble sittende og se på et program med Tomm Kristiansen her i kveld. Det var møtet med en mann som hadde mistet kona si i folkemordet i Rwanda. Han hadde enda betalt morderene for at de skulle skyte ho istedenfor å bruke maschete på ho...
Det gjorde et enormt inntrykk på meg hvordan han levde videre, og brukte all sin styrke og tid på å opplyse menneskene rundt seg om all volden, og særlig voldtektene, som foregår i Kongo nå.
Han sa "Jeg er lykkelig... jeg kommer aldri til å bli så lykkelig som jeg var før, men jeg lever videre. Jeg fant ut at barna mine var avhengig av min kjærlighet for å leve videre.... Jeg har tilgitt de som drepte min kone, både for min skyld og andres skyld... det er best slik"

Det løftet perspektivet såå til de absurde grader for min del...

Jenta på bilde under er mitt tegne- og maleprosjekt for tiden. Hun er eldstejenta til hushjelpen vår i Tambaga. En fantasisk nydelig jente, med en trillende latter, men et alvorspreget liv. Rett før vi reiste hjem mistet hun lillebroren sin fordi faren ikke hadde råd til å brødfø familien lengre...
Det gnistrer i øynene hennes, og hun er så enormt levende, det fascinerer meg, for hun forteller virkelig en historie...

Så blir jeg stående igjen i spennet da; i å leve i takknemlighet og ydmykhet, og allikevel våge å være ærlig på mine gode og dårlige dager. For det er en farlig fallgruve å tenke som så at det kun er den som har det verst som har lov til å ha det kjipt.... da ville heldigvis ingen av oss hatt noen grunn til å gråte....



Evig solskinn skaper en ørken