Intet varer evig..

..ei heller gnistrende høstdager.De er der, like plutselig som sommeren forsvant. De stråler ned over oss, viser oss sin praktfulle drakt med et snev av vinterluft. De bader i høstsolens lave stråler og varmer oss inn i høstkald marg. De er som et siste lengselsfullt blikk over skulderen til en sommer som var, før vi retter ryggen, vender ansiktet fremover igjen og går videre inn i vintermånedene.





Et siste sommersukk...







Og så, plutselig, er fargene erstattet med et teppe av hvitt, og solen er skjult bak tykke, koksgrå skyer av tung hverdag. Kulden sniker seg lengre inn i margen, og vi trekker kappen tettere om oss, legger oss opp mot været og går på videre med krum rygg.
Men i minnet ligger høstturen, rasteplassen, lagret, lett tilgjengelig for å ta frem igjen når hverdagsgråen gjør himmelen lav.