Sunnhet

Sunnhet og helse... et lite søk på Google eller en titt i bladhyllene i butikken, og man overveldes. ALLE har visst noe de skal si deg om det å være sunn, og alle mener de å ha funnet "veien". WHO definerte i 1946 helse slik:
«En tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære, og ikke bare fravær av sykdom eller fysisk svekkelse»
- med andre ord er det sjeldent vi er sunne, har god helse..

Spør en KOLS er som har fått beskjed av legen sin at om han skal ha noen som helst sjans for å forbedre sin fysiske helse MÅ han kutte røyken, hva skjer da med den sosiale velværen? For all del, jeg kjører ikke noen pro-røykekampanje her, men det er et tankekors. Jeg har i snart 6 år studert hvordan vi kan hjelpe folk som ikke har god helse, og hvordan vi kan forhindre at folk får dårlig helse. "Sunnhetslære" kunne jeg vel sagt at jeg studerte, for ikke å si alt det som skjer når sunnheten svikter.
Og da skulle man jo tro at man hadde lagret seg såpass mye kunnskap at man selv lever et sunt liv?

Men i det siste har jeg lurt fælt på hva det egentlig betyr å være sunn..
Å spise de riktige tingene? ( hva nå enn det betyr nå i disse "ikke-mer-smør-igjen-i-butikken-tider!)
Å trene?
- jo da, vel og bra, men har man da nådd det liksom? Er det helse? For å si det slik kan det fort bli usunt om den fysiske helsen er det eneste vi fokuserer på. Ortoreksi - en tilstand hvor fokuset på å leve rett, leve sunt, rett og slett blir sykelig, og paradoksalt nok kan føre til alvorlig underernæring og død. "Sunnhet" - men kun den fysiske.

WHO har fått med seg mentalt og sosialt også, (ville nok dristet meg til å si at åndelig velvære også hører med i sunnhetsbegrepet, hverken for mye eller for lite - men menneskets åndelige aspekter innen medisin er en sak man kan skrive side opp og ned om, en annen sak altså)
Men hvor flinke er vi på å anerkjenne det? At mennesket må ha det godt mentalt og sosialt også for å ha god helse? Etter 6 år på studiet er det minimale input jeg har fått på det området, så lite at det virker som om jeg ikke reflekterer over det for min egen del lengre.

Medisinstudenter kan nok være karakterisert av en fysisk sunnhet, og leger likeså - med pulsklokke på en veltrent arm,og planen klar for enhver pasient som trenger hjelp med et fysisk problem - og kanskje er det kun det legene skal være til, kanskjer er det andre instanser man må gå til med de mentale og sosiale problemene. Men det er skremmende å se hvor fragmentert jeg selv blir i tankegangen omkring en pasients problemstilling etter å ha pugget og lest, og ikke minst totalt undertrykket min egen mentale og sosiale sunnhet de siste måneder (og den fysiske også for den saks skyld)

Vi er underfullt sammensatte vesner, og når vi ikke klarer å ta vare på oss selv trenger vi andre som kan hjelpe oss - i vår helhet, svakhet og sårbarhet.

Har du forresten tenkt på at sunnhet likner veldig på sannhet? Kan det å leve sunt være noe i nærheten av å leve sant? Både med livets usikkerhet, og egne styrker og svakheter?

Det er med ærefrykt jeg straks står ved studiets målstrek, og yrkets startstrek; å være ikke bare tilskuer men deltaker i menneskers kanskje mest sårbare øyeblikk.

Så gjenstår det å se om jeg klarer å pugge nok detaljer til å gjøre meg fortjent til det...