Om tid og prioriteringer...

I det siste har jeg syntes synd på meg selv. Tidvis veldig synd på meg selv. Fordi jeg går på medisin. Fordi jeg på grunn av medisin må slutte med det jeg synes er kjekt. Som f.eks Navigatørene.

Etter to år som medarbeider er det nå slutt - jeg har i alle fall blitt takket av på Årsmøtet og er iferd med å avslutte mine oppgaver. Avslutte fordi jeg ikke trives? Fordi jeg ikke orker mer? Absolutt ikke! Er det noe som gir meg masse så er det nettopp det å få lov til å være en ressurs i studentarbeidet, få snakke med masse unge mennesker som befinner seg på et sted i livet jeg nettopp har vært, og allikevel ikke lengre er. Det å plutselig være eldst, være en andre ser opp til som en " voksen" det føles merkelig, og jeg blir ydmyk og noen ganger litt redd av å tenke på det å skulle være et forbilde. Men mest av alt så gir de meg så utrolig mye disse menneskene som så åpent deler fra livene sine, fra de gode dagene og de rett og slett helt forferdelige, pyton. Å få lov å sitte som tilhører, betrakter, medvandrer i slike samtaler er noe av det mest givende jeg kan være med på.

Så selvfølgelig er det tungt å si at til høsten blir jeg fulltids student og mer enn det -men når jeg kommer til meg selv og ser alt jeg faktisk får lov å lære på dette tidvis altfor tunge, høytflygende, teoretiske, fysiske studiet, så blir jeg takknemlig. Og så vet jeg at til jul ( forhåpentligvis) så er jeg et stoooort skritt nærmere å stå friere til å disponere tiden min.

Og apropos tid. Kommer den, eller går den? Har vi tid, eller tar vi oss tid? I en tid som denne, hvor vi helst skal ha med oss alt mulig, og vi proppes fulle av informasjon om hva alle andre bruker tiden sin på, så er det ikke rart at tiden ikke strekker til.
Hadde de bedre tid før? Det virker slik - men døgnet hadde fortsatt 24 timer, og alle fikk vi, og får vi utdelt like mye. Akkurat der er faktisk verden rettferdig. Døgnet har ikke flere timer for noen, selv om det kan virke slik.
Så - hva tar jeg meg tid til? Hva tar du deg tid til? Er du fornøyd med prioriteringene dine? Hva prioriterer du vekk? Skulle du ønske prioriteringene var annerledes? Vel - det er din tid.

Mine prioriteringer det neste halvår blir visst mer utfra en dyd av nødvendighet mer enn det jeg har mest lyst til. Men så er det nå engang slik, at et medisinstudium tar til sist slutt ( selv om det kan virke uendelig langt frem i tid...), men de gode samtalene, og behovene for de, nye studenter, nye spørsmål om livet og om troen - vel, de tar ikke slutt. Så hva fremtiden bringer, vel, det vil tiden vise. Og tiden, den jeg har fått utdelt, håper jeg å benytte best mulig, hva nå enn det vil innebære..

Jakten på det gode liv

I det siste har jeg tenkt utrolig mye på hva som er det gode liv, dette som alle søker etter, men få finner. Aldri har Norge vært rikere, og aldri har vi vel vært travlere ( ikke at jeg har opplevd så mange tiår i vårt vakre land..) Aldri har vi hatt større muligheter, til fornyelse, selvrealisering, utdanning og utskiftninger, samtidig som rastløsheten vår øker.

Det gode liv har visst blitt ensbetydende med det perfekte liv kan det virke som.

Perfekt hus, perfekt hage, perfekt utseende, perfekt jobb, perfekte barn, perfekte ekteskap, perfekte valg, perfekte verv, perfekte venner osv..

Det var i går, på bussen heim igjen etter et flott utdrikningslag i Haugesund at tanken fikk enda mer grobunn. For det var en fryd for øyet å se alle de fantastiske husene og de plettfrie hagene langs veien. Og jeg ble sittende å fundere på hvor lykkelige de var de som bodde i husene. Er det slik at det er en sammenheng; jo penere fasade jo lykkeligere mennesker?
Ikke vet jeg, det er kun spørsmål fra min side, med få svar.

Men jeg undrer meg hvor lykkelige vi egentlig blir i jakten på det perfekte. For jeg kjenner det på mitt eget liv. Mine egne krav, og ønsker om å fremstå "perfekt"; god på skolen, trener jevnt ( yeah right!!), flott utseende, de riktige klærne, de godkjente meningene, kunnskap nok til å briljere i enhver samtale, nok tid til å treffe venner, samtidig som jeg sjonglerer skole, jobb, Navigatørene, Olav og alt annet flott.. vel, det er slitsomt, umulig rett og slett. Det truer med å rase i hodet på meg, ja, har vel gjort det noen ganger også, og det er ikke slik jeg ønsker å leve.. For det første er det ikke sannheten om meg, og for det andre så er det utrolig slitsomt.

På et amerikansk program her en dag hørte jeg en uttalelse som fikk meg til å skvette i stolen: " Hun er den perfekte mor fordi hun er perfeksjonist" I prat med en norsk lærer på SFO fikk jeg den andre siden av en slik kommentar; mødre som kommer direkte fra trening to timer etter jobb for å hente et barn som alt har tilbragt altfor mange timer på en SFO med altfor mange barn og altfor få lærere. Hva går perfeksjonismen på bekostning av?

"Samfunnet har blitt slik" kan man si. Javisst; det er omtrent forventet at man skal gå i full jobb, gjerne ha verv i alle mulige foreninger og meninger om enda flere. Middagene skal være hjemmelagede og fasaden plettfri. Det kan virke som om vi har glemt at døgnet har 24 timer, og at prioriteringer betyr at noe må kuttes ut til fordel for andre ting. Men å skylde på samfunnet, blir ikke det å ta fra enkeltpersoner ansvar for sitt eget liv, og dertil muligheten til å forme livet sitt?

Når jeg bodde i Oslo hadde jeg for vane å stappe dagene fulle med så vanvittig mye at jeg titt og ofte ble syk. Da tok jeg bussen heim ei helg og fikk litt hvile og god mat, og så bar det inn igjen til det samme kjøret.
Idag reiser vi på retreater og selvrealiseringskurs, på spa og langhelger for å komme bort fra et dagligliv som tidvis truer med å ta knekken på noen og enhver. Kanskje er det på tide å tenke litt mer langsiktig?

Jada jada, "hun har ikke kommet ut i det virkelige livet enda, student som hun er, ikke rart hun fabler om slike ting" Jeg vet. Jeg stiller ikke med lang erfaring fra det virkelige liv ( altså ikke studentlivet?) Men min frykt er å ende opp i et kav og mas som gjør at jeg glemmer hva som gir meg glede og mening, kun for å komme høyere på karrierestigen slik at jeg kan få en høyere lønning og dertil finere hus eller hva det nå skulle være.

Dette innlegget var ikke på noen måte ment å være surmagede kommentarer til hardtarbeidende mennesker, for all del! Vi er alle forskjellige, og vi finner glede i, og skaper skjønnhet av så mangt - og godt er det.
Men for min del, på randen til å hoppe ut i "det virkelige livet" har jeg et behov for å vite at jeg selv kan bestemme hvordan jeg vil forme det, at det ikke er samfunnets oppgave og rettighet.

Back in the saddle

.. nei, ikke på hest denne gang, men på sykkel, av typen racer.. ikke vært på en siden jeg smalt i asfalten og pådro meg hjernerystelse for noen år siden. Men med Karen som kyndig pedagog og lærer, og med Christine som god partner, var det ikke så skummelt å klatre tilbake på setet, dog uten sykkelsko i første omgang:) Tøff, tøffere tøffest på tur, spennende, gøy, koselig, og helt sikkert med det resultat at denne kroppen her skal få problemer med å komme seg ut av senga imorgen!!!
Takk for turen jenter, blir gjerne med igjen!!!




I tilfellet noen tror våre grimaser skyldes fæle sykkelvelt må det sies at det er feil - vi bare er sånn :)