Tilbakefall og endring

Snart fem uker på farten er over, og jeg vender heim te Bergen igjen. Ikke at sommeren er over, men teamturen til Latvia - som vi har planlagt, bedt over og tenkt på i et drøyt halvår er plutselig over.
Den siste uka har jeg hatt "Zosna-anfall" : plutselige tanker om ungene der, opplevelser, følelser. Og så er de borte igjen, druknet i velkjent norsk hverdagsliv og -bekymringer.
Og atter igjen blir jeg vemodig over hvor fort mitt eget hjerte vender seg til overflod, ubetydelige problemer, og hverdagsfrustrasjoner jeg totalt glemte i møte med ungene i Latvia.
Da er det både sårt, og på samme tid godt å se smilene deres for meg, å huske hvor betydningsfull den uka var, selv om det siste den var preget av var materiell overflod.
Jeg håper anfallene vil vedvare... inn i en høst jeg vet vil bli preget av selvopptatthet, meg og mitt, og fokus på å rydde mest mulig av veien for at JEG skal få mest mulig lesero, for at JEG skal få det enklest mulig, og for at stakkars MEG skal få kommet seg best mulig igjennom denne innspurten. Kan ikke på noe som helst vis si jeg ser frem til det.
Men det er midt oppi dette jeg håper minnene om alle ungene kan trenge seg på, og atter igjen bryte et lite hull i en selvopptatt overflodsbasert kokong.
Det er slike ting, slike minner, slike "anfall" som kan endre hjerter, og jeg håper at jeg alltid vil ønske det - å bli endret...

Størst av alt er kjærligheten

Jeg er heime - vel, det vil si rent fysisk. Ånd, sjel og hjerte henger igjen i Zosna. Det lille stedet i Latvia nær grensen til Russland hvor nærmere 100 mennesker var samlet forrige uke på leir. Igår landet vi i norge igjen, og vår rikdomshverdag ble med ett kastet på oss igjen. Langt fra tragiske barneskjebner, lerisamlinger i kondemnerte kommunistiske skolebygninger, våte, kalde soveposer, myggbefengte utedoer, og en kjærlighet som rant over.
En av de eldre deltakerne på leiren sa en av de første dagene "Hvorfor er dere så snille? Jeg er ikke vant til at mennesker oppfører seg slik.."
Få av oss utleningene kunne russisk, så de rent ordlige samtalene stoppet seg på "hva heter du, jeg heter.., hei, og takk" Men når språket stopper en finner man så enormt mange andre måter å kommunisere på. Med klappeleker, ansiktsmaling, fotballspilling, et ledig fang, en god klem, grimaser, å stryke noen over håret eller over kinnet.

Jeg trenger ikke engang lukke øynene for å se for meg alle ungene og ungdommene jeg var så heldig å få treffe, få dele noe med. Ikke alltid en samtale, men følelsen av å få være Jesu armer, øyne, føtter, har aldri vært sterkere. Så ble det da også desto hardere å si hadet til ungene der de hulkende klynget seg til oss idet de skulle reise tilbake til barneheimen.

"Dette er det jeg ser frem til igjennom hele året" sa en av de unge gutta. Han kalte meg kun Babuska - bestemor...
Ei av tenåringsjentene fra heimen skrev lapp til meg "Husk at Jesus elsker deg"
- hvem som gav og hvem som mottok kjærlighet på leiren er vanskelig å si, på hver sin måte gav alle, og alle mottok. Og det - vel, det er en følelse som kommer til å sitte i meg- lenge....