Snart fem uker på farten er over, og jeg vender heim te Bergen igjen. Ikke at sommeren er over, men teamturen til Latvia - som vi har planlagt, bedt over og tenkt på i et drøyt halvår er plutselig over.
Den siste uka har jeg hatt "Zosna-anfall" : plutselige tanker om ungene der, opplevelser, følelser. Og så er de borte igjen, druknet i velkjent norsk hverdagsliv og -bekymringer.
Og atter igjen blir jeg vemodig over hvor fort mitt eget hjerte vender seg til overflod, ubetydelige problemer, og hverdagsfrustrasjoner jeg totalt glemte i møte med ungene i Latvia.
Da er det både sårt, og på samme tid godt å se smilene deres for meg, å huske hvor betydningsfull den uka var, selv om det siste den var preget av var materiell overflod.
Jeg håper anfallene vil vedvare... inn i en høst jeg vet vil bli preget av selvopptatthet, meg og mitt, og fokus på å rydde mest mulig av veien for at JEG skal få mest mulig lesero, for at JEG skal få det enklest mulig, og for at stakkars MEG skal få kommet seg best mulig igjennom denne innspurten. Kan ikke på noe som helst vis si jeg ser frem til det.
Men det er midt oppi dette jeg håper minnene om alle ungene kan trenge seg på, og atter igjen bryte et lite hull i en selvopptatt overflodsbasert kokong.
Det er slike ting, slike minner, slike "anfall" som kan endre hjerter, og jeg håper at jeg alltid vil ønske det - å bli endret...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar