Det som betyr noe...

"Skjønnhet, sannhet, vennskap og kjærlighet
- dette er de største verdier i livet.
Vi kan hverken bevise eller forklare dem,
allikevel skaper de den største stabilitet i våre liv"
Jesse Herman Holmes (prof. i religion og filosofi)


Sensommerskjønnhet i Telemark



Det er lenge siden det har vært aktivitet her inne. Ikke fordi tankekverna ikke går, men fordi lab.prøver, symptomer, differensialdiagnoser, medisinske undersøkelsestekniker og antibiotika-pugging opptar det meste av min våkne tid.
Og jeg undrer meg, for det er beundringsverdig å få innblikk i alt det vi mennesker har klart å lære om oss selv, om hvordan vi henger sammen ned til den minste detalj, og hva som skal til for å rette opp ting som går galt.
Det finnes nærmest ingen grenser for hva vi kan lære, finne ut av, og rette opp i.
Og etter 6 år med studier innser jeg hvor utrolig mye kunnskap jeg har tillegnet meg, selv om jeg bøyer meg i støvet for medstudenter som stiller spørsmål som langt overgår min forstand.
Men over alt dette, over all kunnskap, over all forskning så undrer jeg meg over hvorfor vi så vanskelig kan forklare det som virkelig spiller noen rolle her i livet...
Selvfølgelig spiller det en rolle for nyrepasienten hva blodprøvesvarene sier om nyrefunksjonen, eller hva lungerøntgenet viser for pasienten som hoster seg fordervet på grunn av sin KOLS, men å bygge livet på det?
Hva ligger i det å være frisk? Er det hvis blodprøvesvarene er normale og legene sier du er det? Eller er det helt andre ting som ligger tilgrunn for vårt velbefinnende?

På vei ned i sentrum her en dag gikk jeg igjennom en av byens kirkegårder. Jeg liker igrunnen kirkegårder. Det er så enormt mye historie der, skrevet mellom linjene på steinene og i blomstene - eller fraværet av de.
Men mest av alt liker jeg det fordi det gjør meg ydmyk i møtet med livet. For selv ikke jeg på min store kunnskapshest kan gjøre noe med det faktum at til syvende og sist er vi støv, og vår tid her nede er som et pust av tid. Vi er her, og så er vi borte, gått inn i historien, "slekt skal følge slekters gang"
Og her er jeg, dagen idag er den jeg har å forholde meg til. Ikke i morgen, ikke etter eksamen, ikke etter turnus. Men nå. Her. Gleder meg meg over den? Eller tenker jeg at jeg bare skal bli ferdig med dette og så....

Lar jeg meg beruse av en ring med innskriften "din Olav", en brudekjole i skapet, en god prat med min romvenninne, høsten som tar på seg sin mangefargede kåpe, en hilsen fra en venn, eller lunger fylt av frisk høstluft? Tar jeg meg tid til det? Midt i dette kjøret og kappløpet om å presse mest mulig teoretisk kunnskap inn i hodet.
Eller viker de viktige tingene plassen for referanseverdier og fremmedord?

"Se nøye skal du øyne det store i det små" .... som skjønnhet, sannhet, vennskap og kjærlighet...

Om molter og slikt

Enhver blogger med respekt for seg selv har masse å blogge om for tiden, om å gi så det svir til de sultrammede på Afrikas horn, om bekymring rundt den politiske tausheten som råder i Norge etter terroren, om verdensøkonomiens berg-og-dalbane eller andre verdensproblemer. Bra, flott, at folk engasjerer seg, bryr seg, har en mening.
Jeg derimot - vel, jeg blogger om molter. Om hverdagslivets enkle gleder. Men kanskje er nettopp molter, eller ørret, det som gir fast underlag i en verden som stadig blir mindre, stadig mer påtrengende. All verdens nyheter raser imot oss på alle kanter, enten vi vil eller ei. Vi tvinges til å mene, til å prøve å forstå, til å se og høre detaljer selv garvede kynikere har problemer med. Og kanskje er det slik det må være - kanskje må vi "vanlige" mennesker tvinges til å ta del, jeg vet jeg har lett for å lukke døren og stenge verden ute. Men skal man ta del i dette kaoset, så kreves det også fast grunn under føttene, avbrekk for en travel hjerne :)
som f.eks molteplukking :)
Når himmelen er høy og blå, høsten har begynt å puste oss i nakken en tidlig morgen, gresset er friskt av dugg, og sekkene gradvis fylles av 16 kg orange herlighet, da tar hjernen ferie fra tabolidoverskrifter og egne bekymringer.
Når nista fortæres i stillhet med en utsikt som gir hjertet grunnlag til å gjøre et byks, og en ny gullring glitrer på høyre ringefinger - vel, da fylles velværelagrene til topps.
Da er det liksom greit at en sommer går mot slutten, og at skolen atter kaller. Akkurat da, når lyngtuene glitrer i rødt og oransje, og hjernen jobber som en engelsk setter med stand på ryper - mange ryper, etter hvorvidt bærene til høyre eller venstre skal plukkes først, da er livet på sitt beste. Når tankene får sin frihet og lungene fylles av frisk luft og kjærlighet, vel, da er livet slett ikke det verste man har.

Så var det å huske de gyldne øyeblikkene da, når de har veket plassen for høstregn, tåke og lesesal...


Nyforlovet med utsikt til livet

Vakre Vesterålen

I helga var vi så heldige å få tilbringe noen dager i Vesterålen hvor min kjære samboer giftet seg med sin Åge. Det var et fantastisk bryllup og en flott helg på så mange måter.
Været i Vesterålen ble et tydelig, og vakkert eksempel på hvordan livet i seg selv skifter, fra skodde og regn til strålende sol og blå himmel. Og hvordan livets skifter må være sånn, det er slik det er, noen dør, lukker grinda etter seg og sier "Takk for nå, vi sees igjen", mens andre åpner grinda til nye kapitler i livet. Så går virkelig sorgen og gleden hånd i hånd, akkurat som havtåka kan legge seg over en flott dag.
Livet er sårt, livet er godt, spennende og flott, og å ha mennesker rundt seg både i de gode dagene, på de flotte toppene, og på de kalde, vonde dagene når havtåka ligger tykk, vel, det er det største et menneske kan oppleve.



We spent this weekend in Vesterålen, in the north of norway, where my roomie got married to her dear Åge. It was a wonderful wedding and a lovely weekend in so many ways.
The weather out on these northern islands became a beautiful example on how life itself changes, from rain and mist, to bright shining sun and blue sky. And this is the way life has to be; someone dies, closes the gate and says " Thank you for everything, we´ll meet again", while others opens up gates to new chapters in their lives. And so, happiness and grief really goes hand in hand through life, just as the ocean mist can cover up a beautiful day.
Life is sore, life is good, exiting and wonderful, and to have people around both in the good days, on the beautiful mountaintops, and on the cold, bad days when the oceanmist covers everything, well, thats the best thing a person can experience....