fredag 24. februar 2012

I bevegelse

"Ja nå har jeg ferie, tenk, endelig har jeg kommet så langt" utsagnet kom fra et par rader bak meg på en overfylt buss på vei inn til sentrum etter nok ei uke på jobb. Og med ett slo det meg at det faktisk er slik de aller fleste av oss lever; fra den ene merkedagen til den neste. "når jeg bare har fullført..", "når bare det er over...", "da..."

Jeg ble sittende og fundere på dette mens bussen sneglet seg fremover på sin plass i køen av overivrige bergensere på vei til helg og fri. I høst talte jeg dager; skrev sirlig ned, og krysset av for hver dag nærmere eksamen vi kom, en dag nærmere ferdig lege, en dag nærmere friheten, en dag nærmere muligheten til å gjøre hva som helst.

Nå er jeg her, jeg har faktisk levd i denne "nye" virkeligheten i over to måneder alt. Men har jeg tatt det innover meg? Nei, egentlig ikke. jeg har funnet nye merkedager å telle ned til - noen mer naturlige enn andre ( hvor mange sekunder er det egentlig igjen til 19.mai??) Men å ta seg tid til å puste ut og være akkurat her, akkurat nå, akkurat så ufullstendig, akkurat så underveis, akkurat så glad, frustrert, eller hva nå enn jeg måtte være akkurat nå? - det er skummelt hvor vanskelig det er å ta inn over seg dagen idag.

Kø er irriterende, frustrerende, forhindrer kanskje at man rekker neste buss, neste gjøremål, neste viktige merkedag. Men kanskje er det rett og slett et behagelig tempo på bevegelsen fremover. For fremover går det - men ikke i den effektive farten, heller i den ettertenksomme...


Nedtellingstavla før jul. Mange kloke ord - og noen mindre kloke

1 kommentar:

Anonym sa...

Godt skrevet, som alltid=) Skjønner ikke at du teller sekunder frem til 19 mai;) Det går så fort!! Og da blir neste mål å se frem til ferie;)
Hilsen Åshild=)