Guds kjærlige tårer

Jeg er hjemme igjen.
Ren, nydusjet, ingen kløende myggestikk eller utallige kleggebitt. Men jeg hadde gladelig byttet ut sofaen med en trebenk rundt et bål i et myggbefengt skogholt i Latvia for noen dager til med menneskene der..

Bak meg ligger dager med minner,som verdifulle perler tredd på den skjøreste tråden i verden. Tråden kalles likegyldighet, perlene er dråper av Guds godhet, øyeblikk av åpnede øyne og et verkende hjerte.

"Når vi kommer til himmelen er det slik vi kommer til å ha det!" Uttrykket kom fra en av guttene vi har fått følge noen år. En 20 år gammel arbeidsledig barnehjemsgutt. Mens han klødde sine myggestikk, viftet etter kleggen, vasket sin tallerken i kaldt vann og gjorde sitt fornødne på en nedfalls utedo.
Himmelen.....

Lyset skinner virkelig i mørket, og det omfavnes av noen, litt etter litt.

Øynene hans lyste opp og munnen sprakk opp i tidenes smil da han holdt den blanke plastperlen foran seg. Sammen begynte vi å tre de på en ulltråd. Jeg først, så han. Igjen og igjen. Smilende, underende, rolig. Han er vel et sted i 20 årene. Han leser sosiale koder som en hvem som helst ung mann, men mangelen på språk viser med all tydelighet at noe har frarøvet han muligheten til å leve et liv som andre.  Han bor på et gamlehjem, og hjelper visst til der.
Der vi satt sammen og tredde perler på en snor stod med ett Guds kjærlighet så utrolig tydelig for meg; Ufortjent og av nåde... Fordi vi er de vi ER, skapt av Han. Ikke på grunn av noe vi gjør eller presterer.
Og med all sin latter og alle sine smil sprer min perlevenn mer av Guds kjærlighet enn så mange av oss som stolt kaller oss både Guds tjenere og venner..

Leppene bevret og øynene var blanke da han innså at vi skulle reise, og han gav meg en sterk klem før han lette videre etter Olav. Da jeg ved tegnspråk fikk forklart han at Olav fortsatt skulle være noen dager til smilte han gjennom tårer, men da vi kjørte av gårde snudde han seg etter oss med et blikk som rev hjertet mitt i stykker.

Så leges mitt hjerte, så altfor fort. Minnene er der, men de dekkes av hverdagsstress og bekymringer. Men det er En hvis hjerte for sine minste aldri leges, aldri glemmer. Det er En som alltid ser, som alltid elsker, og som alltid gråter sine kjærlige tårer.....

Av alle budskap i verden er det det viktigste.