Kvalme og informasjonsoverdose

Sommeren er på hell, ja, de mest pessimistiske av oss vil si den er over, selv om de o store værprofetene spår varme også inn i siste uka av august.
Det har vært den varmeste sommeren i manns minne (hvor langt tilbake strekker egentlig en manns minne seg? Det har jeg ofte lurt på. Ifølge sommerens definisjoner stedvis mer enn 60 år!)
Heten har både slått oss ut og gitt oss påfyll. Hopp i havet har fått en ny betydning, og minnet om varme svaberg og "pisslunket" (unnskyld uttrykket) havvann legger seg som en behagelig bris om de siste ukers regntunge dager.

Men sommeren har vært så mye mer. Mest av alt påtrengende. For hvorfor er det slik at når solhungrige nordmenn ENDELIG får en sommer de ikke trenger å klage på, ja, da finner verden generelt det for godt å gå bananas i elendighet.
Kunne vi ikke her oppe i nord, vi som har det så kaldt og regnvått mellom våre superisolerte-siste-mote-innen-interiør-design-leiligheter og hus, og som har fått en vanskelig helsereform inn i vårt fantastiske helsevesen, for ikke å snakke om et luskende prishopp på matvarer, ja, vi, kunne ikke verden unnet oss denne sommeren? Uten å slakte hverandre ned, uten å utrydde minoritetsgrupper, uten å skyte ned passasjerfly eller krangle om hvem som skyter raketter på hvem over en landstripe i Midtøsten?Kunne ikke ebolaen latt være å spre seg med så hinsides fart, slik at vi slapp å få søkelyset på helsevesner som har større problemer enn samhandlingsreformen, og virus som tar flere liv enn våre o store skumle forkjølelsesvirus her nord, som rett nok sørger for mang en sykemelding.

Kunne ikke Putin holdt planene sine for seg selv, spilt et slag Settlers og vært ferdig med det? Istedenfor å boikotte norske varer, slik at VI taper på at Ukraina ikke umiddelbart åpner alle dører på vid vegg for storebror?
Og hva med IS, eller ISIL,eller ISIS, eller hvem vet hva de heter neste uke. Må de plage oss med sine groteske erobringsmåter i Levanten, når vi helst bare vil kose oss med en ny runde med Idol, nå også med barn ned i 13-års alderen som utsettes for dommernes krasse kritikk og evige ønske om å sole seg i en eller annen forgangen TV glans?

Hvorfor skal vi måtte bry oss om at yezidiene forsvinner, at Mosul er tømt for kristne, og for første gang på 1600 år ikke har hatt søndagsgudstjeneste? Hvorfor skal vi bry oss om at muslimer, sunnier som sjiaer sjokkeres over at noen fundamentalistiske mennesker fremstiller den rette islam som en ekstremt blodtørstig, hevngjerrig og nådeløs religion, når vi har nok med å gjøre oss selv mest mulig verdinøytrale og politisk korrekte?

Jeg blir kvalm. Skikkelig kvalm, og jeg vet ikke helt hva som er grunnen. Er det det ekstreme i handlingene? I at nyhetene bringer oss mer og mer voldsomme bilder av hva mennesker er istand til å gjøre? Eller er det det faktum at jeg selv, og store deler av Norges befolkning med meg, rett og slett blir immun mot det?

For hvordan skal man egentlig reagere? På mennesker som slaktes ned, på kvinner i Irak som stilles ovenfor det groteske valget mellom å konvertere til Islam for så å bli IS-soldatkone, eller å bli drept? På mennesker som lever i konstant frykt for raketter, det være seg på den ene eller den andre siden i en tilsynelatende fastlåst situasjon i Israel/Gaza. På det faktum at verden gråter mer over en død mann fra vesten enn hundrevis av døde barn fra Midtøsten? På Liberia, som er iferd med å bli et offer for en gruppe illsinte virus og et dårlig fungerende helsesystem, samt en legemiddelindustri som ikke finner slike sjeldne sykdommer lukrative nok å fremstille medisiner for? For ikke å snakke om alle de katastrofene og sakene som aldri når vår bevissthet, fordi det alt er fullstendig overdose der..

En side av meg ønsker å skru av. Trekke ut kontakten, ikke bry meg. Glemme alt som skjer, ta ferie, forsvinne, ikke være en del av denne enorme informasjonsflowen. Kun tenke på meg og mitt. Ny frisyre denne høsten kanskje? Eller er det på tide med en totalrenovering både av meg selv og leiligheten? Og hva med karrieren? Hvordan skal jeg få mest mulig ut av den - for ikke å snakke om alle "rettighetene" vi har her i Norge! Ja, kanskje jeg skal vie høsten til selvstudium - i ordets rette forstand. Så deilig! Å slippe å ta inn over seg alt som skjer, la det være, la de styre på, det er ikke noe jeg kan gjøre allikevel.
På den andre siden føler jeg skyld for å ha det så bra, skyld for å tenke på trivielle ting når andre kjemper for livet - og mister det i meningsløse kamper. Jeg ønsker å bli berørt. På sett og vis er kvalmen kjærkommen, det er bare så slitsomt.

Kanskje er det slik at med massemediene pumpes vi immune mot det meste. Grusomme ting har skjedd så lenge det har vært mennesker på jorden, vi har bare sluppet å forholde oss til alt på en gang. Nå må vi det - forholde oss til det. Om vi velger å snu ryggen til eller ei, så er vi ikke lengre uskyldige. Vi vet, vi har sett, vi må forholde oss til det.
Så får vi hver og en finne vår sak. Vi kan ikke gjøre alt, men vi kan gjøre noe. La oss ikke lukke øynene for de som er i nød og som forfølges, men Gud hjelpe oss så vi ikke lammes av mengden.