lørdag 26. november 2016

Den som venter...

Det er kvelden før adventstiden er her. Ned fra loftet har adventslysene kommet, og står nå i hvert sitt vindu som dørvakter mot det påtrengende mørket utenfor. På kjøkkenbordet står en adventskrans med fire lys, klar for å tennes - ett av gangen de neste fire søndagene.
Det er noe befriende med denne dagen. Det er ikke lysfesten i sentrum, med sin underholdning og fyrverkeri, tusenvis av paraplyer og trafikkork når 25 000 bergensere skal hjem igjen, men det er det underliggende ønsket, lengselen, om at mørket som omgir oss de fleste av døgnets fattige timer på denne tiden av året, atter en gang skal vike plass for Lyset. Og i dag er dagen, dagen for å begynne forberedelsene, å begynne ventetiden.
Lysene vi tenner "så ingen krok er mørk" er som tusenvis av små håp, tusenvis av små påminnere om at en dag skal ingen krok være mørk.
Kong David vendte en gang øynene sine mot stjernene, for på den måten å minne seg selv om at han levde under en Evig Guds himmel. En Evig Gud som han stadig ventet på, stadig raste mot, stadig forholdt seg til.
"Hvorfor Herre, er du så langt borte, hvorfor skjuler du deg når folk er i nød?" (Salme 10.1)

Det finnes mange mørke kroker, og alle adventsstaker og stearinlys i verden kan ikke holde det påtrengende mørket, nøden, ondskapen og frykten borte fra oss. Som mennesker og medmennesker er vi en del av det.
Men vi tenner lys allikevel, i lengsel, håp og glede. Vi tenner de for oss, for de som er tilstede, og for de som ikke ser det.
Vi tenner de igjen og igjen, som en tidebønn til Han som "hører hva de hjelpeløse lengter etter, som gir deres hjerte styrke, og vender øret til dem" (Salme 10.17)

 
God og håpefull adventstid!

Ingen kommentarer: