fredag 27. april 2007

Lesesalsparanoia

Det er 6 uker til første eksamen, og mitt tilholdssted i altfor mange av døgnets 24 timer er lesesalen. Å være medisinstudent krever sitt, og til alle dere som lurer fælt på hvordan det står til med den norske legestanden kan jeg i alle fall si som så; leger er mennesker som VIRKELIG har et ønske om å bli nettopp det, ellers er det ikke sjans i havet for at de hadde giddi å gjennomført studiet! For MOTIVASJON er en hovedfaktor, særlig i disse dager.
Å lese til eksamen setter igang en del tankerekker hos meg, og disse må ut av systemet før jeg kan vende tilbake til "Hvordan hjertefeil behandles" og ikke minst den enormt interessante puggingen av hvordan diverse kjemiske stoffer brytes ned og behandles i kroppens organer;)

Jeg har altså valgt å begynne å gå veien mot en gang i fremtiden å bli lege.Men før jeg kan smykke meg med den tittelen, og glede meg over 24 timers vakter på et eller annet landsens sykehus, er det store hindre som skal forseres, og foreløpig, som prekliniker ( for de uinnvidde er studiet i Bergen 2-delt, med to år teori før vi får løpe rundt i gangene på sykehuset med hvite frakker.Det er teorien som kalles Preklinikken) er vel det største hinderet for min del, å klare å få puttet all den kunnskapen jeg må ha, inn i hodet, og ikke minst, reprodusere det på eksamen. "Er dette livet?" tenkte jeg igår, etter å ha løpt opp og ned trappene på sykehuset for å øke sirkulasjonen i beina (som absolutt ikke er skapt for laaange dager på lesesalen) For eksamensperioder innebærer både fysiske og psykiske påkjenninger. Og selv om stiv nakke og slappe bein ikke er behagelig, er det kanskje de psykiske påkjenningene som tapper meg mest for krefter. For det å være en del av en gruppe SINNSYKE lesehester, med i tillegg et enormt pensumspress, og et ønske om å gjøre det bra på eksamen, det krever en stor porsjon selvinnsikt og selvtillit for ikke å se på "alle andre" som så enormt mye bedre enn en selv.Nå skal det også sies at disse andre lesehestene er svært nære venner av meg, og kantina gir oss rom for både dype og trøstende samtaler i en stressende tid.
Når en samtidig føler at 90% av tiden går med til ting som ikke er ens sterke sider, i stedenfor å utfolde seg praktisk og kreativt, da er det ikke rart en når et punkt hvor ting sier stopp, og man ikke orker å lese en eneste side til om hverken nyrer eller hjerter.

MEN.... jeg har aldri enda angret på at jeg valgte dette, og jeg er ikke usikker på at det er lege jeg vil bli. For, å få lov til å lære om alle de vanvittig KOMPLEKSE tingene som foregår i kroppen vår, vel, det overgår det meste. Og for å si det som sant er; når jeg tenker etter, så er pensumbøkene våre en eneste stor Gudsåpenbaring, og en bekreftelse av hvor utrolig nøye uttenkte vi er. Vi er ikke tilfeldig sammensatt, nei, her er ALT tenkt igjennom ( selv om jeg mener Han godt kunne ha gjort det litt enklere til tider :) og DET gjør meg takknemlig. Takknemlig for å være hans barn, takknemlig for at Han har skapt meg så vanvittig kompleks (og for de som lurte, ja, guttene er like komplekse.... :) og så vanvittig takknemlig for at jeg får lov å studere dette.

Så til dere alle som sliter med eksamen i disse tider: ta dere en liten pust i bakken, og tenk over hvor priviligerte vi egentlig er!
(også er det lov å rase og bli frustrert og fortvilet, men ikke bli der :)

Ha en flott eksamensvår! det kommer en sommer!!!

3 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg har stoooor tro på deg, kjære Ingvill! You can do it, loooooovely! Husk: nyt pausene, pust med nesa, read well and order a mocca! Lycka till, flicka.

sindre sa...

go generation (know all about) XY (to be)!

I & du... sa...

Så koslig blogg du har, Ingvill! Ville egentlig bare si lykke til med lesingen, og nyt våren i pausene! Stor klem fra Aud Johanne :)