Rastløshet

Det er akkurat 55 timer til jeg forlater Norge, og jeg kjenner at rastløsheten griper fatt i meg, og følelsen av å befinne seg litt i "ingenmannsland" er absolutt gjeldende. Det er rart hvordan samtaler med venner jeg vet det er lenge til jeg ser igjen kan få meg til å tenke.. Jeg er så enormt priviligert!!!! Her står jeg, på randen til å kaste meg ut i et eventyr jeg ikke aner konsekvensene av, (kanskje mer på mitt eget psykiske plan enn rent reelle konsekvenser) og samtidig kjenner jeg på hvordan jeg også gleder meg til å ta fatt på hverdagen igjen en gang i januar, og ikke minst til å treffe igjen mennesker som betyr mye for meg. Det sier vel sitt om hvor godt jeg trives med livet mitt?!

Forrige uke hadde jeg noen herlige dager på fjellet, det er alltid godt å komme opp i høyden, få litt luft under vingene, og ikke minst få luftet tankene. Jeg vet ikke om det er den klare høstluften som gjør at jeg på en måte føler at jeg starter med blanke ark, men det er en god følelse, og det gjør meg takknemlig. Det var dog litt merkelig å sitte på fjellet, skue utover og vite at om en uke sitter jeg i ei jordhytte midt i bushen i Afrika og ser på de samme stjernene, men under en annen himmel.
Kanskje har dagens raske transportmuligheter gjort at vi mister noe av "aklimatiseringsprosessen" når det gjelder å forflytte seg fra et sted til et annet?

Om ikke akkurat en reise til Mali byr på problemer som høydesyke, så tror jeg i alle fall at hodet mitt kommer til å føle seg litt "på etterskudd" fordi alle hendelser rundt meg skjer i et høyere tempo enn en tenkende sjel klarer å fordøye...
Så blir utfordringen da å stoppe opp og tillate seg selv et dypdykk i egne tanker og følelser, for lettere å kunne håndtere nye opplevelser som måtte komme:)


Fjellet gir grobunn for å filosofere....

....kanskje ikke så rart når naturen byr på slike fargespill......