Vårregn og veiviser

Han skal være lik regnet
som faller på nyslått eng,
lik en regnskur som væter jorden.
Salme 72.6

De siste to ukene har Bergen virkelig gitt oss en forsmak på sommeren. Overalt har man kunnet skue lettkledde kropper som strekker seg etter de første virkelig varme solstrålene, iskremspisende mennesker, nyforelskede par ( tror det er visse likhetstrekk mellom disse og planter; de popper virkelig opp overalt når våren kommer ;) og en lett god atmosfære.
Idag var himmelen dog grå, og et lett vårregn møtte meg da jeg åpnet døren. På vei til skolen kom jeg til å tenke på verset fra Salmene. Og jeg synes det er en så god beskrivelse av Gud, av Kongen. For akkurat som værmelderen sa i går, at regnet som kommer, er livgivende, så er også Han. "Evig solskinn i et plettfritt sinn" - vel, da er det ikke mye som kunne gro der, hverken av kjærlighet, medmenneskelighet, eller noe annet av de egenskapene som gjør oss til de vi er.
En regnskur i ny og ne må til, og for sånne som meg, som helst bare har opplevd vårregnet, og ikke de skikkelige stormene, så føles det godt. Men det er nok ikke sikkert at jeg hadde smilt like mye mot himmelen dersom det hadde vært en virkelig storm som stod i døren og ventet på meg....
Men så var det utfordringen med å stole på Gud, og se etter hans merker langs veien min, uansett vær da. Selv om merkene ikke alltid er like synlige som disse to, på vei til Løvstakken, så er de der allikevel...