Blåbærheier og prærier, minner og drømmer

Jeg må si at selv om jeg har bosatt meg "halvveis til Løvstakken", fått lengre, og tyngre skolevei, så er det helt fantastisk å sitte her oppe i lia og se hvordan været skifter på Ulriken. Jeg lar meg lett fascinere, og rullende tåke nedover Bergens stolthet gjør meg hensatt til en annen verden, min barndoms verden, hvor det å løpe i skogen, og drømme seg bort til en verden langt langt borte, var mer regelen enn unntaket.Jeg var en mester i å la fantasien få fritt spillerom, og det skulle ikke mye til før jeg var indianerjente i Colorado, eller barn på en fattig husmannsplass i Østerdalen. Hvordan jeg kom til å tenke på dette nå, vel, det var nok tåka på Ulriken det ja.

Fantasi er godt, ja, nødvendig tror jeg, og når barndommen er tilbakelagt, og vi skal trø i voksne sko, vel, da er jeg av den oppfatning av at vi må strebe etter å beholde noe av magien, noe av lengselen, noe av drømmene. Og holde på den idealismen som kreves for å tro at de kan bli virkelige...

I fjor sommer, når jeg forlot Bergen, da lå eventyret foran meg, og jeg ser meg fortsatt tilbake over skulderen, og gleder meg over alt jeg fikk oppleve. Men når jeg nå forlater Bergen for noen ukers ferie, så er det også med et blikk fremover, i håp og forventning til alle de blåbærheier, og prærier av opplevelser som ligger foran, hver dag.....

"Se nøye, skal du øyne det store i det små" - livet er et eventyr, om enn ikke alle episodene er like actionfylte eller lykkelige, men jeg vil i alle fall gå inn for denne rollen med liv og lyst ; rollen som meg selv :)

Ha en flott sommer alle sammen, jeg vender nesen mot "Tødden", og opp i de kjente kjære blåbærheiene mine - for å gi fantasien påfyll.
Nye innslag fra østersen kommer :)


Det var en gang......