The image of my God

Det er ikke ofte jeg rangler, men en eksamensfri vår betyr at man har mulighet til å la besøk og samtaler vare ut i de små timer. Det er en herlig frihet, og når avslutningen på kvelden blir å kunne vandre hjem gjennom et Bergen som våkner til liv igjen etter en juninatt som tar slutt egentlig før den har begynt, da kjenner jeg at jeg lever :)
Jeg lærte en gang at det er mange forskjellige måter å finne Gud på, og at vi som mennesker som regel har en "hovedvei" hvor vi finner han. "To stare at the image of my God- it left me standing wide eyed" heter det i en sang, og jeg synes det beskriver godt en av mine "hovedveier" i møte med Gud; nemlig i samtale med gode venner. Å dele erfaringer, tanker og følelser med gode venner, gjør at jeg kjenner meg nærmere Gud. Og vissheten om at han har skapt oss alle i sitt bilde, og kommuniserer gjennom oss kan noen ganger gi meg følelsen av slike "divine moments" (for å bruke et urnorskt uttrykk ;)
Når jeg da trer ut i den lyse sommernatten, og møtes av fuglenes intense kvittring, for å så å løfte blikket og se Bergensfjellene innhyllet i morgentåke - vel, da ser jeg Gud i det også, og fylles av glede over å få være en del av det enorme skaperverket han har skapt. I møte med det blir både katedraler og steinkirker små, uansett hvor praktfulle og "breathtaking" de er..
Har jeg blitt Bergenspatriot? Nei, kall meg heller en skapelsespatriot ;)

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske, siden du kommer det i hu,
et menneskebarn, siden du tar deg av det?
Salme 8.4-5