Lykten og stien

..Har du noen gang følt at du ber om en lyskaster, men får en lykt???
Ikke det nei? Vel, ikke jeg heller, bokstavlig talt, men i overført betydning; mange ganger...
Jeg ber om noe, og får svar, men svaret var helt annerledes enn det jeg hadde forventet.

Som en kvinne av mitt århundre forventer jeg effektivitet, jeg skal ha fremtidsplanene klare, timeplanen full, og helst oversikt over hver krik og krok av mitt eget ( og helst andre i min nærhet sine ) liv. Oversikt. Effektivitet.
En kamerat av meg skrev i et magasin her om hvorvidt det synkende antall misjonærer i norge ikke nødvendigvis hadde noe med at folk var redde for å binde seg for lengre tid, men heller angsten for å gå glipp av noe her hjemme, i et samfunn og et liv som turer frem i turbofart. Sommeren kan regnes som dødtid fordi man ikke har hver dag fullstappet. Og dermed er jeg inne på et tema jeg har gjentatt både her og i andre forum til det kjedsommelige, så jeg skal unngå den delen. Det jeg egentlig ville si var noe annet.... (som en del av dere vet har jeg litt lett for å spore av, bær over med meg, jeg kommer frem til poenget til slutt;)

Tålmodighet... argh, et utfordrende ord. I alle fall for meg, helst skal alt skje med en gang, uansett hvilke aspekter av livet vi snakker om. At tålmodighet er en dyd, det er sikkert og visst. Men her en dag mens jeg satt hensunket i egne tanker, kom det en artig tanke ned i mitt hode. Hva er egentlig ordet tålmodig? ( neida, jeg er IKKE for orddeling til vanlig!!) Tål - modig.
Hmm... så tålmodighet kan rett og slett være å tåle å være modig?? Artig tanke. Og nå er jeg tilbake ved starten; mitt motto for tiden er nemlig dette : Guds ord er en lykt på min sti, men ingen lyskaster på min vei Og for at jeg skal kunne gå på den stien som ligger foran meg må jeg være tålmodig, ta et skritt av gangen, for så å vente til lykten lyser nok for at jeg skal kunne sette foten ned enda en gang. Jeg må tåle å være modig. Enkelt?? Nei, absolutt ikke, og jeg har det med å ta syvmilsstøvlene på og sette avgårde, og vi kan jo alle tenke oss hva som skjer da; jepp, trynefaktoren er høøøøy! :)
Men jeg prøver da, og sant å si, så er det jo spennende å ikke vite hva som ligger foran, selv om jeg mer enn en gang har spurt Gud hvorfor i alle dager han ikke kunne ha opplyst både veien og sinnet mitt litt mer!

Så til de av dere som opplever meg i det jeg farer forbi, påvei til enda et gjøremål; triv tak i meg, og minn meg på disse ordene jeg her har skrevet. For at liv og lære skal gå hånd i hånd trenger man noen ganger venner som griper fatt i en og får en til å senke tempoet!

Herre, vis meg din vei, og gi meg mot til å gå på den!