Er du den du er, eller det du gjør? Eller er det du gjør, den du er? Jeg ble utfordret på konferansen forrige helg i forhold til nettopp dette. Hva er det som gir meg identitet og verdi? Er det ikke det jeg gjør som gjør at mennesker rundt meg har bruk for meg? At jeg er frisk og rask til å gjøre den tjenesten som jeg skylder samfunnet for alle de goder det gir meg? Er det ikke det at jeg kan oppmuntre, trøste, og be for mine venner og min familie som gir meg verdi for dem? Er det ikke det at jeg kan lede lovsang som gjør at menigheten min verdsetter meg??
Hva om jeg ble ufør? Hva om jeg hadde mer enn nok med meg selv slik at å be for mine venner, og trøste de, oppmuntre de ble vanskelig for en tid? Hva om jeg ikke lengre orket å være lovsangsleder, og kun ønsket å ta imot i menigheten min. Ville jeg fortsatt bli verdsatt? Kanskje av andre - jeg er egentlig ikke så redd for det. Men hva med meg selv? Ville jeg verdsette meg selv? Eller ville jeg føle meg verdiløs og ubetydelig?
Det å bety noe for noen, er en av de viktigste følelsene et menneske kan oppleve, tror jeg. Men så var det det å klare å se at nettopp det å være meg, er å bety noe for andre.. Kanskje har vi alle et ansvar for at mennesker rundt oss skal kjenne at det er greit å bare være, ikke alltid gjøre. Kanskje kan vi dermed gjøre det lettere for hverandre når vi selv opplever perioder hvor det hadde vært godt å være svak, godt å trekke seg tilbake, godt å hvile...
Når det du gjør definerer deg mer enn det du er, da er det på tide å ta et steg tilbake og tenke over hva som er meningen med at jeg er her i det hele... La oss hjelpe hverandre til å leve ærlig, la oss skape pusterom i hverdagen, og en åpenhet til å være svak. Kanskje kan det hjelpe oss til å fortsette å verdsette livet som noe ukrenkelig, hvor ingen er mer verdt enn andre, og hvor vår verdi er totalt uavhengig av hva vi mestrer og presterer...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar