søndag 27. desember 2009

Bålmenn og vanskelige kubber...

I kveld pakket jeg med meg noen vedpinner, en skvett rødvin, liggeunderlag og hodelykt, og bega meg ut på en liten kveldstur i en snø-opplyst skog. Når skogen ligger der innhyllet i vinterdyna si virker den med ett så fredfull, så inviterende, og den tunge snøen som lukker seg om alt gir hele atmosfæren en følelse av lydtetthet. Å vandre mellom sovende grantrær, nedtynget einer og på uopptråkkede stier gir sjelefred. Og når bålet slikker sine første små flammer opp mot grana over, da senker freden seg.

Jeg har fyrt altfor lite bål i mitt liv. Viljen har vært der, men muligheten, eller det å se muligheten, har det vært mindre av. En båltur er gjerne noe man deler med andre, ja, opplevelser generelt blir ofte rikere når de deles med andre. Men noen ganger kan rikdommen ligge i nettopp det å være alene. Å være den ene personen som sitter med ryggen mot furua og stirrer inn i bålet, og lar tankene få fly fritt, om de nå velger å bakse i snøen, eller de legger seg rolig tilrette ved bålet.

For alle som har fyrt bål vet de at det ligger både mye kunnskap, og innsats bak et bål som brenner jevnt og trutt. Innsatsen manglet det ikke på, men kunnskapen kunne godt vært større. Men midt i min innsats, min kamp og min enorme omsorg for å få pinnene til virkelig å gløde i flammene, midt mellom hostekuler av sur røyk og øyne breddfulle av flammende tårer, kom analogiene på rekke og rad :)...

... mitt trosliv, ja mitt liv, er som det bålet; det flammet enormt opp en gang for 10-12 år siden, omtrent som når avispapiret tok fyr idag (ja, jeg innrømmer det, jeg brukte både avispapir og FLERE fyrstikker....) MULIGHETEN til å brenne hadde ligget der hele tiden, men noen satte en fyrstikk til meg da.Senere, om ikke noen hadde lagt ned både tid og omtanke i å holde den flammen brennende, så hadde den ganske snart sluknet...
Noen holdt den levende, noen pustet på den når den var nær ved å slukne, noen flyttet litt på kubbene, forandret litt på utgangspunktet, slik at både flammene og varmen skulle få bedre kår.

Mens jeg satt der og nøt de få øyeblikkene hvor bålet klarte seg selv, hvor flammene fikk fritt spillerom og gav både lys og varme til den mørke vinterkvelden rundt, måtte jeg smile av tanken på å få være et lite bål med min himmelske Pappa som bålmaker. Så trygt, så godt, å vite at jeg i meg selv ikke kan produsere hverken varme eller lys, men jeg kan få være noen usle vedstubber som bearbeides av Han som vet akkurat hva som skal til for å lage det bålet Han ønsker, av akkurat det utgangspunktet jeg er.
Jeg vil forkaste mang en vedpinne, rett og slett fordi jeg ser at det er for vanskelig å sette fyr på den. Men Pappa forkaster ingen vedpinne. Han vet hvordan noen må bearbeides litt mer enn andre før de tar fyr...

Så skjer jo det uungåelige; etter nitidig pusting, dandering og omsorg gir tilslutt vedpinnene opp. De har brukt opp alt det de engang var, og sier etterhvert takk for seg. Men rett før de slukner, rett før varmen og lyset dør helt ut, da ligger glørne der, hvite.... Som vedkubbe går man altså fra å eksistere i mange forskjellige farger, til å bli svarte alle sammen ideet ilden har fått begynt å jobbe. Er det ifra en selv sotet kommer, eller er det et resultat som en kontrast til det enorme lyset fra flammen? Uansett, mot slutten av sitt brennende liv ligger de igjen, glødende. Det er omtrent som om ilden kommer innenfra de selv. Og med bølgende glød er det som om de vinker farvel, takker for selskapet, og slukner.

Det blir atter mørkt, i alle fall så mørkt det kan bli i en snø-opplyst skog, og jeg blir sittende igjen og fundere. De tilsynelatende uvirksomme trepinnene har akkurat sørget for lys, varme og et strålende skinn over skogen. Og det var ikke fordi de brant av seg selv, men noen så potensialet i de, og sørget for grobunn slik at flammene kunne gjøre sitt....

Så jeg smilte for meg selv idet jeg pakket sekken og vendte hjem igjen. Vel vitende om at jeg hadde fått skuet inn i evigheten et lite øyeblikk ikveld...

Ingen kommentarer: