Berg- og dalbane, hurra meg hei!!!

Min gode venninne Hilde Marie klaget på at det var lenge siden det var blitt noe oppdatering her på siden, og jeg er så hjertens enig, så her kommer altså nok en innsikt i hva livet her i (for tiden) europas mest forurensede by, har å by på.
Skjønt, mine tanker hadde vel kommet uansett hvor jeg hadde vært, men det er rart hvordan miljøet påvirker oss :)

To uker inn i det nye året, og morgendagen byr på en av de mest fryktede eksamnene på hele studiet; Farmakologi. Altså læren om medisiner, deres virkning på kroppen, og kroppens virkning på de. Det er akkurat like interessant, vanskelig, spennende og innviklet som det høres ut. Så nå er alt som kan gjøres gjort, og det er bare å håpe at oppgavene og dagsformen tilsier at jeg får ut noe av alt det som ligger som en tyktflytende masse i hodet mitt akkurat nå. Tvi tvi



Det er rart med eksamensperioder; laaange dager på lesesal, raggsokker, kaffe på termokopp, Fjorland middag, sene kollokvier med til dels enormt dårlig humor, og masse masse tid til å tenke på alt annet enn akkurat det en kanskje helst burde. Livet er en ekstrem berg-og dalbane i disse tidene, og følelsene ligger utenpå en. Og selvsentreringen er absolutt, virkelig absolutt. Alt som skal skje en dag måå være på mine premisser, og jeg må si jeg kan ikke fordra det. Noe av det beste med eksamenstid er at folk er litt mer latente til å prate om ting som virkelig opptar de, kanskje er det eksamen, og den tiltider enorme følelsen av "hva er vitsen" som gjør at en tenker over hva som virkelig betyr noe. I det sjiktet dukker det plutselig opp uante, utrolig gode og interessante samtaler, som man kan leve på resten av dagen :)



Jeg er utrolig rastløs for tida. Antakelig er det en stor porsjon eksamen, en porsjon sånn som jeg rett og slett er. Men jeg har fått en evne jeg gleder meg stort over( selv om den har lett for å drukne i andre ting til tider også...) å få lov til å glede meg over små, kanskje ubetydelige ting; Som å spille luftgitar til yndlings cd´en, slenge ut en kommentar jeg vet de rundt meg kommer til å le av, selv om det heeelt sikkert er med et blikk som sier "åhhh... ingvill, den var dårlig", det latterlige ved å måtte fylle alle husets tomflasker med varmt vann for å prøve å varme opp senga litt før en legger seg, eller drømme meg bort på lesesalen med spørsmålet "er galopp (gangart hos hest, red.anm.) en tre-takt eller fir-takt". Og det som er best med alt er at jeg er omgitt av venner som hjelper meg å se det, når jeg selv graver meg ned i destruktive tanker.



"Venner er som lyktestolper langs veien; de gjør den ikke kortere å gå, men enklere å se" Takk, alle dere gode, umistelige vennene mine, som gjør hver dag spesiell ved å la meg få ta del i livene deres!!! Tusen takk!!! :)

PS! Som om dere ikke skjønte det så er bildene fra min kjære skog hjemme i jula :)