Om å glede seg til jul

Etter en magisk ferd over fjellet fra Haugesund forrige torsdag har jeg altså forlatt sørvestlandet for denne gang, og inntatt Telemark. To uker med familieliv, julefering, eksamenslesing, og turer i min kjære skog venter meg.
Og rent værmessig skulle en tro selveste Disney hadde vært ute i skogen, for mer julestemning enn den som befinner seg i Telemark i disse dager, skal du lete lenge etter.
Det er nesten så en må passe seg så ikke Snipp og Snapp hiver ei nøtt i hue på deg, eller du ser Bambi stavre seg på beina ute på isen. Og jeg er i mitt ess, godt innpakket (bedre og bedre for hver dag som går, hmm, tror jeg har bodd for lenge på vestlandet, lenge siden denne kroppen var vant til å være ute mange timer i 17 kuldegrader!!!) mens jeg vandrer under de snødekte trærne og nyter livet, roen og dagens få timer med lys.

På vei hjem fra tur møtte jeg en sjarmerende herremann igår. Og atter igjen ble jeg minnet på at jeg er lett å sjarmere.
"Hei, hva heter du?"
"Ehhh....Ingvill.."
"Å, det var et fint navn"
"Ehhh..joo...takk, takk"
-jada, sjarmert i senk av en svært så hyggelig herremann....på åtte år :)
Men denne sjarmøren lot meg sitte igjen med mer enn bare skjegget i postkassa.
På mitt overfladiske spørsmål om han gledet seg til jul smilte han, la hodet på skakke og sa med en svært så voksen tone:
"Ja, det gjør vel nesten alle det..."
...... nesten alle.......
Ordene ble hengende igjen i hodet mitt idet jeg tok rennefart ned bakken og lot millitærstøvlene fungere som miniski (hvem var det som var åtte år sa jeg???)

Min barndoms intense glede over jul er borte, byttet ut med ønsket om ro, om å være med familien, om å kanskje i år innse litt mer av hva julen egentlig handler om, når vi ribber (tja... ikke helt heldig bruk av ord kanskje...) den for alt det komersielle som vi overøses med. Joda, jeg drømmer meg bort til Winterwonderland, og hadde jeg fortsatt hatt tilgang på hest, slede og dombjeller hadde nok den gode gamle julefølelsen krøpet mer under huden, men nå, nei, jeg innser at julebrillene er borte.
Men allikevel er jeg privilligert nok til å glede meg til jul, virkelig glede meg, fordi jeg har familie å feire med, fordi jeg kan glede meg over alt livet byr på, fordi jeg kan få vite at julen peker frem mot påsken, selve grunnsteinen i mitt liv.

For dessverre så altfor mange bringer ikke julen noen gode følelser. Engstelsen over å kjenne på ensomhetsfølelsen - igjen, frykten for at mor og far skal forandre seg under altfor mye alkohol, smerten over å se barna dine inn i øynene og heller ikke i år ha råd til å gi de noe ekstra til jul. Eller den konstante frykten om at urolighetene, krigen eller hungersnøden skal ramme en selv og de en har kjær. Nei, det er nok ikke alle som gleder seg til jul nei.
Jeg har det med å bli litt ettertenksom, litt "melankolsk" og tidvis også litt mutt i jula. Det skal ingenting til for å tippe humøret mitt, uten at jeg helt vet hvorfor. Kanskje er det fordi jeg går med en nagende samvittighet i magen? Eller kanskje er det fordi jeg ikke kjenner noen nagende samvittighet i magen?

Midt i julestria har jeg blitt allergisk - mot kjøpesentre og reklame. Mot unyttige presanger og "kjøpe for å kjøpe". Og samtidig ønsker jeg å glede mine nærmeste, og ikke minst, jeg håper jo at noen av mine ønsker blir oppfylt, så jeg kan reise tilbake til Bergen med nytt superundertøy (hvilket jeg jo egentlig har ganske så mye av fra før av)

Jeg blir ikke klok på mine egne tanker rundt jula, jeg er veldig glad i den, og samtidig bringer den opp en del ubehagelige tanker omkring tingenes tilstand. Ikke minst hvordan det store julemysteriet drukner, innpakket i forventinger, ønsker, god mat, penger og samvittighet.
Kanskje er det nettopp derfor skogen betyr så mye for meg, der får tanken og bønnen stillhet og mulighet til å vokse frem.







Av hele mitt hjerte ønsker jeg dere alle en velsignet jul, med alt julen inneholder for dere. Uansett, ta dere tid til å fortelle de dere er glad i hvor mye de betyr for dere, og ta dere tid til å tenke over alle de gaver livet byr på, men våg å kjenne på sorgene og skuffelsene også. Julen er ikke en tid for å pynte på fasaden, men en tid for nærhet, ekthet og raushet.