onsdag 3. mars 2010

"Gresset er......


.....like grønt på denne siden av gjerdet bare vi er flinke til å luke.."

Av en eller annen grunn er jeg svært lett irritabel for tiden. Kanskje er det årstiden, vinteren som ikke slipper taket her i byen, kanskje er det at jeg er avhengig av Tide (selskapet som har ansvar for bussene i Bergen....) kanskje er det at det er litt for lenge siden juleferien, litt for lenge til påske. For rent objektivt sett finnes det svært få grunner til at jeg skulle være så irritert for tiden. Det resulterer i at jeg blir en person jeg ikke liker, selvsentrert og sneversynt.
Hver gang jeg har vært så heldig å reise til andre land og verdensdeler har jeg kommet tilbake og snakket høyt og tydelig over hvor enormt mye flisespikkeri vi klager over her til lands. Og etter å ha ventet på tog og buss i afrika og sør amerika ble jeg enig med meg selv om aldri å klage over transporttilbudet her i Norge.... og så er det altså jeg som står på bussen om morgenen og snakker høyt og tydelig over hvor ille det er at bussene ikke kommer når de skal, og at stakkars lille meg må vente på neste buss, og komme for sent til timen, eller løpe som en gal for å nå en buss jeg i utgangspunktet var for sent ute til. Utrolig hva man kan finne på å irritere seg over og bruke energi på i mangel av noe annet. Og hva hjelper det å spy ut eder og galle til det bergenske kollektivsystemet ( eller en eller annen annen filleting jeg har så lett for å henge meg opp i) - jo, jeg opprettholder min irritasjon - for det er jo min rett det!

Vel, nok om Tide, de har egentlig svært lite å gjøre med dette :)

Jeg ble sittende og se på et program med Tomm Kristiansen her i kveld. Det var møtet med en mann som hadde mistet kona si i folkemordet i Rwanda. Han hadde enda betalt morderene for at de skulle skyte ho istedenfor å bruke maschete på ho...
Det gjorde et enormt inntrykk på meg hvordan han levde videre, og brukte all sin styrke og tid på å opplyse menneskene rundt seg om all volden, og særlig voldtektene, som foregår i Kongo nå.
Han sa "Jeg er lykkelig... jeg kommer aldri til å bli så lykkelig som jeg var før, men jeg lever videre. Jeg fant ut at barna mine var avhengig av min kjærlighet for å leve videre.... Jeg har tilgitt de som drepte min kone, både for min skyld og andres skyld... det er best slik"

Det løftet perspektivet såå til de absurde grader for min del...

Jenta på bilde under er mitt tegne- og maleprosjekt for tiden. Hun er eldstejenta til hushjelpen vår i Tambaga. En fantasisk nydelig jente, med en trillende latter, men et alvorspreget liv. Rett før vi reiste hjem mistet hun lillebroren sin fordi faren ikke hadde råd til å brødfø familien lengre...
Det gnistrer i øynene hennes, og hun er så enormt levende, det fascinerer meg, for hun forteller virkelig en historie...

Så blir jeg stående igjen i spennet da; i å leve i takknemlighet og ydmykhet, og allikevel våge å være ærlig på mine gode og dårlige dager. For det er en farlig fallgruve å tenke som så at det kun er den som har det verst som har lov til å ha det kjipt.... da ville heldigvis ingen av oss hatt noen grunn til å gråte....



Evig solskinn skaper en ørken

Ingen kommentarer: