,

Neida, jeg har ikke tastet feil her. Overskriften er ment til å være slik; komma.

Påsken er straks over. Denne høytiden som er synonymt med ski, kvikklunsj, kolonnekøer (så til de grader i år) årets første fregner, hyttekos og familiekos. Og ettertanke, gudstjeneste, feiring av Jesu totale seier over døden. Det er de store kontrasters høytid; fra den bunnløse sorgen på langfredag, til oppstandelsesbudskapet på påskedag.
I møte med en tidvis rå og brutal hverdag, enten live eller stadig påtrengende gjennom media er det ofte enklere å ta til seg langfredags håpløshet, død og fortvilelse enn påskedags glede og håp. Men like fullt står den der, påskemorgen, med et gledesbudskap for stort til å fatte - for de som vil høre.

Jeg har vært så heldig å fått med meg to flotte og spesielle gudstjenester denne påsken. Først et jødisk påskemåltid på skjærtorsdag, så en helt spesiell midnattsmesse igår, i skjæringspunktet mellom langfredag og påskedag.
Og kanskje er det akkurat der livet leves; i skjæringspunktet mellom sorg og glede, mellom bunnløs fortvilelse og jublende glede. På mange måter inneholder påsken hele livets aspekter, og gjennom det hele går Jesus. Påskefortellingene slutter aldri å fascinere meg, de gir meg stadig nye drypp av glede, undring, sorg. Og noe av det som slår meg igjen og igjen er hvordan Jesus gjennomgikk et enormt spekter av følelser gjennom disse dagene. Om det er i fortvilelsen over å se sine beste venner forråde han, eller i ømheten han møter Maria med i hagen påskemorgen. Noen ganger kjenner jeg meg mest igjen i Peter, andre ganger i Maria - men uansett blir jeg møtt av Han som på denne dagen overvant døden for min skyld..

Påsken som ferie er også et etterlengtet komma i hverdagen. Det har vært en tøff vinter på så mange måter, så noen dager hjemme er en oase jeg har sett frem til lenge. og når jeg nå reiser igjen er det med fornyede krefter, og fornyet håp.

Idag hadde jeg en av mine sedvanlige turer i skogen, og som så ofte før ble det en tid til funderinger, og ikke minst utforsking av nye steder. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var mer en "sti-person" altså en som fulgte de allerede merkede løypene. Men slik er jeg ikke... på godt og vondt. Idag var det er ferskt elg-tråkk som fikk meg på avveie. Tråkket skulle vise seg å være særdeles ferskt; rundt en sving på en åskam snublet jeg omtrent over to elg-kuer. Da de oppdaget meg luntet de avgårde over hogstfeltet og viste meg med det en god vei for meg å komme meg over. Jeg var nemlig (lur som jeg jo er) kun ifør joggesko, og snøen lå fortsatt ganske så dyp enkelte steder.
Turen idag ble på mange måter et lite symbol på det stadig skiftende livet; fra de dype snøfonnene ute på hogstfeltene ( ja, jeg ble usannsynlig våt og kald!!) til de sildrende bekkefar hvor årets første blåveis strakk seg mot himmelen. Det som er både spennende og utfordrende med ikke å følge stier er at man aldri aner hva som venter bak neste tre eller rundt neste åskam: Er det dyp snø? Er det en bratt skrent jeg må forsere? Eller åpner det seg vidstrakte, bare furumoer? Skremmer jeg opp en tiur eller møter jeg en irritabel elg? Eller finner jeg ut at jeg rett og slett må bite i det sure eplet og snu, fordi denne veien ikke fører noe sted? Kanskje finner jeg, som idag, en trestemme i en åpen glenne, og kan sette meg ned, nyte vårsola og fuglekvitteret?
Livet byr på mange komma ´er, pustepauser, men det er opp til oss om vi vil benytte oss av de, eller om vi haster videre til neste innskutte leddsetning...

Denne gangen tok jeg ei pustepause - gjorde du?

(Bildet er tatt fra Bergensbanen ; Mjølfjell for et par år siden)