sitatet kom under en samtale med en god venninne her en dag. Vi satt på cafe og delte liv, tro, tvil, glede og smerte.
Det finnes konstanter her i livet som følger hverandre så tett at de omtrent blir ett; du kan ikke ha det ene uten å ha det andre: som natt og dag, oppoverbakke og nedoverbakke ( i alle fall her borte :) glede og sorg, tro og tvil.
Når jeg var liten var jeg mørkredd ( og egentlig redd for alt annet også..) og jeg husker en kveld, etter at mamma hadde rullet dyna rundt meg ( helst så tett som mulig, det føltes liksom så trygt det) og satt seg på sengekanten min at jeg sa : "Mamma, jeg skulle ønske at det ikke fantes natt, det er jo bare fælt, mørkt, stille, alle sover...." Mamma strøk meg over pannen slik bare mammaer kan gjøre og sa; "Men hvordan skulle vi da få hvile? Få krefter til en ny dag? Vi trenger natta skjønner du Ingvill" Jeg tror ikke ordene der og da hadde noen umiddelbar effekt; jeg fortsatte å tråle rommet for troll og monster før jeg la meg, og det fortsatte å knyte seg i magen hver gang det gikk mot leggetid - men ordene fra mamma ligger der enda, og som med så mye annet sagt i barndommen endres betydningen, og de vise ordene inntar den posisjonen de skal ha.
Jeg er ikke lengre redd for natta, ett eller annet sted på ferden hit lærte jeg meg å sette pris på det jeg før var så redd for, og helst ønsket at Gud skulle fjerne ( jepps, ble nok bedt noen kveldsbønner med det temaet ja, greit det ikke ble noen umiddelbare bønnesvar :)
Igår overvar jeg en fantastisk solnedgang, dagens farvel, og allikevel med en lovnad om at den kommer tilbake - det er nemlig slik det ofte er; disse motsetningene vandrer sammen, og avløser hverandre. Så da er det kanskje ikke så ille å slippe de til, alle de tingene vi helst vil være foruten; oppoverbakker (tja, her løper de jo motbakkeløp til de stuper, så gjelder kanskje ikke alle det der nei...) sorg, og tvil.
"Å tro er å håpe så sterkt at en handler på det" sa en mann til meg tidligere i vår. Håp.... det bærer med seg en åpenhet til tvilen. De følges liksom ad de to også. Du kan ikke fjerne det ene uten å fjerne også det andre. Så blir utfordringen å leve i den spenningen; å våge å tro at selv om sola går ned, så kommer den opp igjen ......
Et siste sitat fra en alvorlig kronisk syk mann: "There are those who would sit and curse the dark rather than lighting a candle"....
Fra den gang verden var stor og skummel....
...og lykken var et pappafang:)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar