Klar himmel eller skyet?

Hva foretrekker du?
De fleste vil nok si klar himmel, og når en er vant med tett skydekke og lav tåke så er ikke dager med høy klar himmel å forakte. Men idet jeg gikk til toget i dag morges lurte jeg nå på om ikke nettopp det er grunnen til at vi liker så godt dager som idag, hvor himmelen rommer alt, og er knallblå i alle retninger. Hadde vi virkelig satt like stor pris på slike dager om alle dager hadde vært slik? Neppe..
Og hvem vil vel ikke nyte utsikten på fjellet med kun lyseblå luft over seg? Joda, det er herlig, men når lette hvite skyer drar innover himmelen endres landskapet, og både varmen og været blir uforutsigbart. Men det gir både himmelen og landskapet en tekstur og kontrast som gjør det hele enda vakrere. Og så blir vi så enormt glade når solen atter en gang titter frem bak skyen, og vi kan kaste genseren og gå i t-skjorte en stund til. Inntil en ny sky tvinger oss til å kle oss om igjen, kanskje endre ruta, og betrakte landskapet på en annen måte.

Som de fleste sikkert skjønner har jeg vært på fjelltur igjen, men ikke sammen med 8000 andre opp på byfjellene i Bergen idag (7fjellsturen gikk av stabelen idag) Nei, sammen med Olav og Tima reiste jeg til Voss for å utforske fjellheimen der med Olav som kjentmann og toppentusiast. Det ble en fantastisk dag med gode mennesker, nydelig natur, mye latter, våte klær og god mat.

Olav fant ut at det gikk fortest på ryggen, og desto mer snø ned i nakken....


Kanskje ser det ut som om dette går fort, men jeg kan skrive under på at det gjorde det IKKE!



Et stykk glad latvier;Tima hadde ett mål for dagen; å ake/skli i snøen, for å si det slik, han fikk ønsket oppfylt :)


Nydelige Myrkdalen.

Og selvfølgelig gav turen grobunn for noen tankerekker...

Været er et fenomen jeg ( og veldig mange andre) har brukt mang en gang for å uttykke hvor i livet jeg er, og hvordan livet kan arte seg.
Noen ganger ser vi ikke den blå himmelen for bare skyer, og noen ganger henger tåka faktisk så lavt at det ikke er mulig å ane det minste glimt av blått. Og å gå bakken opp til toppen, over tåka, det er en kraftanstrengelse for stor til å la seg gjennomføre - i alle fall alene.
Andre ser tilsynelatende ut til å leve under evig solskinn ( noe jeg sterkt betviler egentlig er mulig...) Det som er spennende, og enormt utfordrende er å skulle betrakte det samme landskapet når skylaget over hver og en av oss har en så ulik utforming.

Å møte mennesker er også et møte med dette "skylaget", og for å kunne vandre videre er vi avhengig av at vi tillater hverandre å ha ulik utsikt, og ulik ballast til å møte utsikten, enten det er evig solskinn eller tung tåke.
Å gå ned i et tåkehav for å møte en annen, når en selv er vant med solskinn, kan være en ekstrem utfordring, men kanskje er det nettopp det som skal til for å lette tåken for en annen?

En ting er sikkert; jeg ville aldri vandret alene i fjellet under skiftende vær...