lørdag 1. mai 2010

Retreat på Sola



En uke igjen i min psykiatripraksis, og jeg har tatt turen til Sola utenfor Stavanger for helga. Min kjære venninne Irene og hennes familie er i konfirmasjon idag, hvilket betyr at jeg får en etterlengtet mulighet for litt ro, til å tenke, filosofere, be og lese... og blogge :)

Jeg holder ufrivillig på med en sær øvelse for tiden ; å falle fra mine høye hester. Og det henspeiler ikke på at jeg endelig har fått tatt opp igjen en av mine store hobbyer her i livet ( ikke å falle av hestene altså, men hestene i seg selv) men heller i overført betydning.

Livet er i rask endring, selv om det utenpå ser tilsynelatende likt ut, så er det mye som skjer på innsiden, og som sagt går mye av det ut på å innse hvilke høye hester jeg har, og fortsatt sitter på.
Utdannelsen min har nok i stor grad ( større enn jeg noensinne trodde) vært en slik hest; en selvhevdelse, en billett til lykke og suksess, en identitet. Og alt selvfølgelig takket være meg selv.... Det er JEG som har jobbet hardt, det er JEG som har vært strukturert, og ikke minst, det er takket være MEG selv at jeg takler dette studiet, og i fremtiden kommer til å takle jobben som enn måtte vente meg. For å si det slik; det er definitivt en av de vanskeligste hestene jeg noensinne har sittet på, og totalt umulig å håndtere for meg. Mer enn noe annet har nok denne vinteren bevist det.
Da er det en utrolig lettelse å få lov til å hoppe ned av hesten og innse at jeg er totalt avhengig av hjelp, både fra oven, og fra gode venner og nære, for å takle dette, og ikke minst til å peke på de positive egenskapene jeg har for å gå inn i dette yrke, når mine mangler står så altfor klart for meg.
Og så får vi se hvor veien går videre, på dette tidspunktet er det faktisk en utrolig lettelse å kunne tenke på at jeg ikke må jobbe som lege :)

Troen min er en annen tidivis høy hest for meg, og også der er jeg iferd med å innse at jeg alene på min høye hest faktisk ikke kan gjøre noe. De store følelsene og opplevelsene oppstår sjeldnere, men er byttet ut med en dyper vilje, dypere avhengighet og en større nøkternhet i forhold til at troen min må tåle å ikke bare møte alle sidene ved mitt eget liv, men også andres....

Og så tar hjernen en pause igjen - bare puste, nyte livet, her og nå, for det er alt jeg vet, tross alt - og det er nok, for nå....

4 kommentarer:

Sylke Feldhusen sa...

Kjempefint bilde :)

Berit og Irene sa...

:)

Du er så bra!

- Irene

Berit og Irene sa...

Ps - syns me har gjort oss fortjent til å få link til bloggen vår på din.

Triggerhappy sa...

absolutt, og den skal komme med en gang jeg kommer til bergen med litt bedre nettilgang! :)