mandag 21. februar 2011

Det er den draumen me ber på...



Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje-
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa-
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.
Olav H. Hauge

Kom over ett av mine yndlingsdikt her en dag, og ble atter igjen minnet om mine egne drømmer - både de oppfylte (så til de grader), og de som fortsatt ligger der som skjulte våger vi enda ikke vet om. Hvilke dører skal åpne seg, hvilke kilder skal springe, hvilke drømme skal åpne seg der? Hvilke har alt åpnet seg? Og klarer jeg å nyte den vågen denne morgenstunden har vist meg, eller haster jeg videre mot nye våger?

De to siste linjene i diktet er så breddfulle av følelser, av inntrykk at jeg hver gang jeg leser de kjenner tufta under meg, ser dråpene dryppe fra årene, morgendisen som ligger over vannet. Lyden av en ringdue inne på land, og synet av stokkanda med sine unger som nettopp har startet dagens svømmetrening. Å ligge fremst i baugen på båten, lene seg over ripa, se speilbildet i vannet og skue inn mot en ny våg, en ny dag...


Bildene illustrerte ikke akkurat den vågen jeg tenker på, men heller en drøm, et minne om å være varm :)

1 kommentar:

Sylke Feldhusen sa...

Ja, det er et flott dikt :)