Den stille uken

Det er palmesøndag, vi er på vei inn i den stille uken. Det er ikke mye som tyder på det her jeg sitter og skuer ut vinduet til en by som ligger lettere henslengt etter nok en lørdag med "feriring av livet". Naboen har holdt liv i stereoen stort sett hele natta, og sludd og snøvær satte tydeligvis ikke en stopper for andre festglade mennesker heller.
Den ene hendelsen tar den andre, som en lang rekke av travelhet, effektivitet og fremdrift. Vi stopper kun opp når det er tvingende nødvendig, og helst ikke da heller. Og det gjelder ikke bare natteravnene.

Stillhet

Tykk, rungende, altoppslukende stillhet.. Den som pakker deg inn og omslutter deg, omtrent som følelsen av å sitte i en snøhule og betrakte verden utenfor. Et sted hvor ens egne tanker flyter til overflaten og sprekker omtrent som bobler i vann. Som en følelse av å være helt alene i en stor katedral, eller ute på vidda kun omgitt av nettopp stillhet.
Ensomheten som ikke gjør ensom, men som for enkelte gjør tosom - i samtale med seg selv og sin Skaper. Og som for andre skaper en følelse av panikk, kanskje nettopp fordi ens egne tanker blir så påtrengende. Tanker man i hverdagen så lett kan feie under et teppe av nettopp travelhet og hverdagsstøy. Den utfordrende stillheten, som tvinger en til ettertanke, til oppgjør, til fremtidsretting.
Den oppleves forskjellig, akkurat som vi mennesker er forskjellig. Akkurat som vår forventning til, og gjennomføring av den stille uke er forskjellig.

"De holdt måltid" - mannen fra Nasaret og hans venner var samlet. Han tynget av vissheten om en snarlig og pinefull død, de med forventningen om at deres Venn kanskje virkelig var Messias, frelseren.
Kanskje satt de der i stillhet, hver og en opptatt av sine egne tanker.
Da reiser Han seg, fortsatt i stillhet - og bøyer seg ned langt under sin verdighet, for å vaske sine venners føtter.
Antakelig stopper de alle opp, og fokus trekkes bort fra deres egne tanker til det som utspiller seg foran øynene deres. Han som er deres leder, forbilde, venn, gjør seg selv til en tjener for deres skyld. Deres følelse av utilstrekkelighet og skam møtes av Han, og vaskes bort av Han.
Midt i stillheten møter Han hver og en av de som et forbilde og med et budskap: "Slik jeg har gjort mot dere skal dere gjøre mot hverandre." - Elsk hverandre.

Nå er muligheten vår. Nå kan vi møte Han i stillheten, få vasket skiten av beina våre, sette oss ned og lytte til Hans ord. Eller vi kan haste videre og fylle uken med stadig nye lyder.
Valget er vårt.