Men å fryse i hjertet er noe annet. De gangene en nyhet, en hendelse eller et møte gjør at det skjelver rundt hjerterota. Den følelsen vil jeg ikke pakke ute. Men så skjer det allikevel - likegyldighet, travelhet og selvopptatthet isolerer godt selv hjerter som lett fryser.
Så kanskje er disse kalde dagene en godt mulighet til å tenke over det; lar jeg meg påvirke? Tillater jeg hjertet mitt å grøsse over tingenes tilstand? Og kan jeg endogtil tenke meg at å utsette hjertet for slikt ikke gjør det kaldt i seg selv, men kanskje fører til at det skjelver og vibrerer mer for det som er viktig i livet?
Musikk-kunstnerne i gruppa Kings of Convenience sier det så fint "Pale days can teach you to see" - de bleke dagene kan lære deg å se.
I disse dager grøsser hjertet over noen skremmende fakta:
FN regner med at det er 154 millioner foreldreløse barn på denne planeten.
I Russland bønnfaller overhodet for den russisk-ortodokse kirke vanlige russere om å adoptere flere barn fra landets barnehjem. Etter at Putin satte ned foten for adopsjon til USA er situasjonen prekær for et ukjent antall russiske barnehjemsbarn. Noen tall sier 200 000, andre flere. Uansett er dette barn med svært dårlige fremtidsutsikter. Noen kilder viser til at så mange som opp mot 95% av russiske barnehjemsbarn ender ut i rus, eller tar livet av seg selv.
I Norge meldes det at det utføres et økende antall aborter på prøverørsbarn - også når det er snakk om fostre med tilstander som er fullt mulig operable.
I India er problematikken med statsløse barn som følge av surrogati økende i situasjoner hvor "bestillerforeldre" skiller lag før barnet er født, og dermed ikke ønsker å ha noe med det å gjøre.
Som oppvoksende slekt har vi både mulighet og ansvar for å gjøre noe. Men hva? Hvordan?
Jeg klør meg i hodet og funderer. Og i funderingen håper jeg skjelvingen i hjerteroten vedvarer, at kulden gjør vondt, og fortsetter å minne meg på realiteten....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar