Gavmildhet

Helgen ble tilbragt i bryllup vårt naboland i øst; Latvia. I går kveld satt vi atter en gang på Riga flyplass og ventet på flyet tilbake til vårt overflodsland. Og rundt oss satt og stod nordmenn på helgetur, med posene fulle av tax-free varer, og kameraene fulle av bilder fra alt det vakre Riga har å by på:
Gamlebyen, arkitektur, kirker, vakre parker, en båttur på elva Daugava. En pils i skyggen på en uterestaurant. 30 grader i skyggen, en sval bris i sola. Statuer og monumenter. Spa hotel og shoppingsentre. Nyvaskede gater og blomster i hopetall.
Vakkert, fantastisk, nydelige rammer for en god og avslappende helg kun en kort flyreise unna.
- Noen kvartaler unna gamlebyen er bildet et annet; Murpuss som faller av fasadene, møkkete bygninger og høyblokker fra kommunisttiden. Arbeidsledige ungdommer og eldre som tigger, mon tro fordi pensjonen ikke akkurat dekker til livets opphold? Tomme hus fordi menneskene som bodde der har reist utenlands for å søke bedre muligheter.
Latvia har mye å by på, men mest av alt er det ordet gavmildhet som sitter igjen etter helga.
"Is til alle sammen!!" roper brudgommens bror, og bestiller softis før en annen får sukk for seg; til studenter og nordmenn. "Min kone kommer straks med mat til oss alle sammen". Og der, som tatt ut av et eventyr kommer hun gående med en stor (og da mener jeg stor!!) korg med varme horn med kjøttfyll. Ingen skal sulte mens brudeparet får tatt sine bilder og vi venter på festen!! Tankene går hjem til Norge og vår gjestfrihet - eller tidvis mangel på sådann.

Gaver er alltid finest når de kommer overraskende, men gaven jeg fikk like før vi reiste hjem igjen i går satte meg helt ut.
"Jeg har en gave til deg" sa hun. Den unge studenten jeg traff for tre år siden, for så å møte igjen i helga. Jeg vet hun jobber hardt for å få endene til å møtes, og idag hadde hun atter en gang eksamen. Hun er idealistisk som få, og jobber for de minste i samfunnet; barnehjemsbarna.
Jeg har laget den selv" sa hun med et smil idet hun fant frem en liten, nydelig tøypose med blonder fra vesken. "Det er te" sa hun idet hun overrakte meg den.
Jeg ble stum, både av overraskelse, av glede, og av alle tankene som slo meg på en gang.
Det var en fantastisk gave, både i seg selv, men også fordi den fikk meg til å tenke på hvordan jeg bruker min tid, mine penger, og min omtanke på folk rundt meg.

" Den som er blitt gitt mye skal det også kreves mye av"... det er juni. Tid for feriepenger og skattepenger. Tid for gavmildhet...?