Drømmevoktere

"Er det fint å gå innover den veien der?"
"Æhhh.... jaaaa.... det er jo skog da...?"
"Det går fint, jeg er østlending jeg!"

Samtalen utspant seg på et gårdstun med altomfattende utsikt over vakre fjell og og en speilblank fjord, hvor jeg, etter å ha ønsket å utforske området i flere måneder endelig snirklet meg oppover de smale og bratte veiene for å innta en ås jeg antok hadde det jeg savner mest når det kommer til naturen her vest: SKOG!!
Og han hadde rett, bonden som sikkert klødde seg i hodet over østlendingen med piggdekk, når snø og is vel er det som er mest fraværende denne vinterferien her i Hardanger.
Det var skog - masse skog. Og jeg var smil - masse smil, og glede - masse glede, der jeg jogget innover skogsbilveien og snart ble omsluttet av trygg stillhet, duften av en tidlig vår, mosegrodde stier og en vind som bar med seg mine drømmer.
Der var den, stor og rolig, mystisk og full av hemmeligheter. Og der var de; minnene mine, drømmene mine.
Som en trofast vokter lukket den varsomt opp minneboken av det som var, det som er, og det som ikke ble:
Barnets undring på stabbende små føtter i heiene i Balestrand, ungdommens forventning og dagdrømming på furumoene på Notodden.
Der var de; opplevelsene av å høre hjemme, og samtidig lengte etter alt som ligger foran. Der var leken, der var de endeløse rideturene, i en verden hvor hest var alt, og å leve uten var en umulighet.
Der var kjærlighetssorgen, engstelsen over å aldri være nok, håpet om å være det.
Der var undringen over livets gang, over skogen som våkner til en ny vår, eller brer snødyna over seg og sovner inn.
Boblende av fryd, over å være, over å leve, puste inn skapelsen, over alt som ble, sprang føttene mine glad over myk skogsbunn og sleipe svaberg. Og der, på en glenne i skogen, fant jeg den igjen,
Drømmepulsen - den som fyller meg med dyp takknemlighet, og driver meg videre.

Og på vei tilbake til bilen åpenbarte det åpne landskapet seg igjen. Jeg fylte lungene med skogens fred, og gikk smilende og overveldet tilbake til bakketoppen for å skue ut over et nytt kapittel, fylt med nye drømmer, takknemlig over de drømmene som har tatt meg nettopp hit - og til Han som skapte både drømmene og dens voktere.

(hadde ikke kameraet med idag, så dette er kun en illustrasjon fra svenske photowallet)