Lege

Brått hadde tiden flydd ifra meg her, og jeg ser at noen har trofast sjekket innom kun for å bli møtt av "intet nytt".
Mamma pleier å si; "Intet nytt er godt nytt". Husker det gjorde særlig inntrykk når jeg som 18 åring stod på trappa hjemme med bagasjen pakket og klar og skulle ut i bushen i Mali i 6 måneder. Da var det greit å vite at om ikke radiobølgene nådde langt nok for å sende en ukentlig mail, så var det ikke krise hjemme allikevel.
Noen ganger betyr "intet nytt" rett og slett masse nytt, og for liten tid til å sortere alt sammen. Det er nok mer tilfellet her...

For siden forrige gang er turnus ferdig, jeg har mottatt skrivet (som for å være ærlig så ganske miserabelt ut, med tanke på hvor mye penger jeg betalte for å få det!!) som sier at jeg herved er autorisert som lege. (Så ja, jeg har både betalt for autorisasjonen min - OG mottatt den i posten.... kremt!) Det lange lerretet mamma snakket om at jeg skulle begynne å bleke når jeg begynte på studiet for snart 9 år siden - skal visstnok være ferdig bleket. Så da er det vel bare å sette farger til da - eller???
Med autorisasjonen kom også vissheten om at jo mer du vet, jo mer vet du at du ikke vet. Ja, for det føles tidvis som om det ikke er grenser for uvissheten. Men det virker som om den følelsen er størst hos meg selv.

Så sitter jeg her da; med et gammelt navneskilt som nå har fått fin tape over "turnus", slik at det nå kun står "lege", sånn litt på siden under navnet mitt.
Og kanskje er det slik det er i virkeligheten også. "Lege" - ja, det er litt på siden i livet. Og der ønsker jeg at det skal være, i hvert fall enn så lenge, i hvert fall i ordinær forstand.
For det er svære saker dette her; andre mennesker. De kan feile så mye. Og hva om jeg gjør en feil? Tenk om jeg legger feil bandasje? Ja, den som skulle vært skiftet etter 3 dager, ikke 5? (jada, lå våken en stund en natt og grublet på det - fine greier du!!) Eller hva om det lille trollet på nattbordet mitt (les; helseradioen, hvor nødsentralen kan få tak i meg) glefser til med en melding om noe jeg absolutt ikke tror jeg kan takle? Eller - verst av alt; tenk om noen ikke liker meg??

Jeg ble stappet full av kunnskap iløpet av studiet, og enda mer iløpet av turnus. Men hvordan takle ens egen tidvis gedigne usikkerhet, vel, det er det heller stille om. Medisinen ble fremstilt (eller tolket kanskje heller??) som et mattestykke med to streker under svaret. Men når den ukjente er et menneske, er det sjeldent at x + y alltid = z.
Usikkerhet... Neppe et ord det er lurt å skrive som beskrivende ord i en CV. Allikevel et tidvis veldig beskrivende ord i min jobb. Og den må faktisk være der. Tidvis større, tidvis mindre. Men borte blir den aldri - i så fall har jeg blitt en svært så farlig lege å gå til, og det bør settes opp advarselsskilter i mils omkrets.
Så jeg utfordrer den, usikkerheten. Ved stadig å utsette meg for den. Så får vi se, om den blir litt mindre.

På den andre siden så vil jeg at lege skal være ordet som beskriver meg mer enn noe annet! Og det er ikke i form av dr. , men i verbform "LEGE" - helt utrolig at noen få har fått ta eierskap til det ordet!
Å være et menneske som kan lege, som er leget, må jo være et mål for oss alle, uavhengig av hvor mange medisinske lerret vi har bleket!

I verbform vil jeg skrive det i fete typer på mitt hjerte. Jeg er nemlig en lege som er i ferd med å leges, og som håper å kunne lege andre på min vei. Veldig greit da å ha direktelinje til legenes lege :)

Ha en god uke - og takk for tålmodigheten!