mandag 7. november 2016

"Mitt liv - med utvalget ingen andre har"

Overskriften henspiller på en reklame for matvarekjeden Spar -"med utvalget ingen andre har". I det siste har jeg fundert en del på dette, faktisk så mye at jeg fant ut det var på tide å "åpne østersen" igjen, i hvert fall enn så lenge.

Om et par uker skal jeg på gjenforeningsfest. Det er fem år siden jeg var ferdig med medisinstudiet, ferdig med "å bleke et langt lerret", som mamma refererte til da jeg begynte som medisinstudent for 11, 5 år siden.
Det er tid for å gjøre opp status, både for meg selv, og ikke minst for medkullinger. Jeg gleder meg, og gruer meg. For status, ja, hva er den? Og ikke minst; hvilken forventning har jeg til status?

For en tid tilbake leste jeg en artikkel som tok for seg forventninger, og det å leve i "frustrasjonssonen". Vedkommende beskrev denne sonen som forskjellen mellom det man forventet av seg selv og eget liv, og realiteten. Hvis forventningene alltid er høyere enn det man reelt sett får til, blir man frustrert, noe som kan gi seg utslag i så mangt.
       I en tid hvor ens egen skitne, ubrukelige, utilstrekkelige innside så ofte speiles i andres skinnende, plettfrie, suksessrike forside (les; egne tanker om en selv mot et vell av sosiale media, annen media, blogger (ehe....)) er det ikke til å undres at våre forventninger til oss selv og livet ofte kan bli vel høye. Og selv om en skulle tro at det å være frisk, godt gift med en, fornøyd mor til en annen, og lege, skulle være høyt nok til å innfri, så viser det seg at frustrasjonssonen tidvis allikevel kan vokse meg over hodet. 

Det er altså snart fem år siden mine 6 år på medisinstudiet var over. Fem år siden den norske stat satte sitt "godkjent" stempel på meg, og slapp meg fri på sine mer eller mindre syke innbyggere.
Fem år siden lerretet var ferdig bleket, og jeg stod der, blek om nebbet, med "blanke ark med fargestifter til".
Nå skal jeg få vise frem bildet jeg siden har malt, til mine "medkunstnere" fra studiet. Og ut fra spørreundersøkelsen i forkant av sammenkomsten, har jeg lite å vise til...
For ikke er jeg i noe spesialistløp, ikke har jeg publisert en eneste vitenskapelig artikkel de siste fem årene, ikke jobber jeg mer enn 60 timer i uka, og jeg FÅR faktisk betalt for overtid.
I en tid hvor mine kolleger på sykehusene nettopp fikk sin streikerett trukket tilbake på grunn av fare for liv og helse (for pasientene - ikke legene...) er det ikke mye å vise til at jeg jobber 18 timer i uka på helsestasjon for barn og ungdom.
             Og tanken kommer snikende; har jeg ikke fylt forventningene? De jeg har til meg selv? De samfunnet har til meg? (mine medkullinger tenker vel kanskje (som meg) mest på hva de selv har oppnådd og ikke oppnådd)
BURDE jeg ha investert mer i yrket mitt? Burde jeg vært mer dedikert og ofret hus og hjem, som det nylig stod om i en artikkel var det som kjennetegnet en god lege?
Burde.... burde.... burde...... for hvem?


Det er stjerneklart ikveld. Og kaldt. Slik det pleide å være når jeg satt på låvebrua hjemme hver høst, etter at hestene var foret for kvelden. Der satt jeg, tittet på stjernene, og drømte. Om hva jeg skulle bli, om hva livet skulle bringe. Hvilke forventninger jeg hadde. Og snakk om, jeg var forventningsfull!!
Mange av de forventningene er innfridd, så til de grader; jeg får bygge et hjem på solid grunnmur med en mann jeg elsker, jeg får lov å se en liten gutt utforske verden og se på stjernene med samme undring som jeg selv en gang gjorde, og jeg får lov å møte mennesker både i jobben min som lege i 45% stilling, og i jobben min i Navigatørene.
Andre forventninger er ikke innfridd; jeg ble aldri gift med en nordamerikansk indianer (helst en av de som fortsatt bor i tipi og har fjær i håret). Jeg har ikke spilt inn soul/jazz CD eller hatt min egen utstilling. Jeg kommer nok aldri til å eie en 57 model GMC pick up (ikke så lenge det går an å kjøpe SAAB....). Og forventningen om at jeg kom til å dø dersom hest ikke var en stor del av hverdagen ble heller ikke innfridd.
Og dagene mine er heller ikke fylt til randen av interessante ting jeg kan legge ut på Facebook eller fortelle om på godt betalte blogger (gjerne med litt lyserosa kanter...), de er heller ganske så hverdagslige - heldigvis.

Og nei; jeg har ikke publisert noen artikler de siste årene, og ikke er jeg i gang med noen medisinsk spesialitet. Kanskje kommer jeg aldri i gang med det. Men jeg øver meg i en annen spesialitet; takknemlighet. For det jeg har. De små tingene, de jeg tar forgitt, de gode øyeblikkene, og også motbakkene.

Utvalget, mulighetene, kan faktisk bli for mange. Det er slitsomt å hele tiden forholde seg til forventningene om at "alt er mulig", og at man alltid kan bli litt bedre, litt mer interessant, litt.....

I hverdagen er det kanskje slik at "Det enkle er ofte det beste" - Jeg handler på Rema.

God uke!

1 kommentar:

Cecilie Moy sa...

Så nydelig innlegg!!
DEnne bloggen er gjerne ikke aktiv lenger, hehe..men uansett. Jeg ble rørt.
hilsen Eks-medisinstudent (i Øst-Europa)