Sommertanker

Det er fredag formiddag, og selv om kalenderen viser 13.(oi, fredag 13.faktisk..)juli, så tilsier ikke været hverken bading eller is spising.
Jeg har 12 dager igjen i byen før jeg vender nesa østover. Det føles rart. Sommeren her, som liksom skulle vare så lenge, har visst flydd forbi, uten at jeg helt har klart å gripe alle dagene slik jeg i utgangspunktet ønsket. Men det er jo sånn det ofte blir når man tilbringer hver dag på jobb. Jeg skal forresten ikke klage, dagene har blitt fyllt med gode minner sammen med gode venner. Det blir godt å ha med seg videre, både østover, og ikke minst ut på valgtermin i september.

Forrige helg var jeg med en god kamerat på Lepramuseet i byen. Som medisinstudenter i Bergen er det en del av "allmenndannelsen" å vite litt om Armauer Hansen og hans lepra arbeid. Det var svært interessant, og samtidig opprivende å få et innblikk i et stykke syke(hus) historie så nært opptil vår tid, og allikevel så fjernt unna i forhold til pasientomsorg og boforhold.
Kanskje var det en god oppvarming til det helsevesenet jeg er så heldig å skal få et innblikk i i Mali om en drøy måned?
Det gjør noe med meg å få ta del i historiene til mennesker som lever under så totalt andre forhold enn oss. Enten det er en leprapasient i Bergen på 1920 tallet, eller en døende mor i Mali i 2007. Det er vondt, men nettopp det at det gjør inntrykk gir meg en trygghet om at på tross av et studie hvor våre grenser for hva vi kan tåle å se av smerte og lidelse tøyes til det ytterste, så er jeg fortsatt sårbar, fortsatt påvirkelig for inntrykk. Og godt er det.

Nå kan det jo høres ut som om jeg tusler rundt denne sommeren og graver meg ned i dype, deprimerende tanker, men sånn er det altså ikke. For det meste storkoser jeg meg, om det er på vei til jobb, dirigerende med musikken på full guffe, på joggetur rundt Store Lungegårdvann, eller fordypet i en samtale over god middag.

Livet er godt å leve, men en har bare godt av å ta et lite dypdykk innimellom for å kjenne på andre følelser enn sommergleden. For er det ikke akkurat det som gjør at gleden over livet blir enda større?