mandag 5. november 2007

Å klamre seg til livet



Jeg som trodde at kultursjokket kom når man reiste TIL en fremmed kultur, ikke når man kom hjem igjen... Men jeg må si at kultursjokket både fysisk og psykisk var vel så stort når jeg kom hjem igjen. Jeg har de siste dagene gjort mitt beste for å tenke minst mulig på Mali, og alle inntrykkene der, men nå fant jeg ut at det var på tide å publisere noen tanker igjen.

Det er rart hvordan man ved å besøke en annen kultur ser sin egen med nye øyne. Det er mange sider ved den Maliske kulturen en kan ønske å forandre, til menneskenes eget beste, men jommen setter jeg spørsmålstegn ved mange sider av kulturen i "verdens beste land" også.
Et aspekt er vårt syn på liv og død. I Mali synes jeg vel gjerne de hadde et til tider litt vel passivt forhold til livet og døden. Uansett var det Guds vilje, og svært lite de kunne gjøre med det. Kanskje er det en måte å beskytte seg på, i en hverdag hvor døden stadig melder sin ankomst. For hvordan overlever de tenker jeg? Mødre som mister sine barn, barn som mister sine søsken, foreldre. Livet er så ekstremt sårbart.

Som nordmann, og kanskje enda mer, som medisinstudent, kjente jeg at jeg ble opprørt, for mange av dødsfallene var jo så unødvendige!!! Barn som døde av malaria fordi foreldrene tok de med til sykestua for sent, en 7 måneder gammel gutt som døde av underernæring selv om foreldrene hadde penger. Men hvordan brukte de de?? En 45 åring som døde av malaria og lungebetennelse fordi hun ikke gikk tidsnok og fikk behandling.....
Men så må jeg stoppe mine tanker, og se hvilken kultur jeg selv kommer fra, og hvordan vi behandler døden hos oss. For har ikke vi beveget oss i den totalt andre retningen? Har ikke vi inntatt en holdning til livet og døden hvor vi selv er Gud?
Legevitenskapen har kommet så langt i livsforlengende medisin idag at vi må begynne å stille spørsmål om når det er rett å avslutte behandlingen.
Er det en mer rett holdning til livet? Jeg har mine tvil...

Jeg tror absolutt Gud har gitt oss legevitenskapen som en velsignelse, og som fremtidig lege vier jeg mitt liv til å gjøre livet bedre for menneskene jeg møter ( skjønt, det burde nå være et mål i seg selv, uavhengig av yrke..), men samtidig har Gud skapt oss med en fornuft, og ikke minst en begrensning...
Så samtidig som det jobbes for å sensibilisere befolkningen i Mali på hvor viktig det er å benytte seg av helsetilbudet, så bør vi kanskje jobbe i vår egen kultur for å få oss selv til å innse at livet er begrenset, og at døden er en naturlig følge av selve livet....

1 kommentar:

Anonym sa...

Yo, and welcome back to the mothercountry! Det virker som om du har opplevd mye av alt slag. Spennende å lese, Ingvill. Du er flink til å skrive. Håper du får fortsatt gode dager før du reiser videre. Blir kult å høre og treffe deg når du kommer hjem igjen. Klem