Livets port

Tro det eller ei, men dette er fødestua i Tambaga.. Her fødes i snitt ett barn i uken, godt hjulpet av to lokale fødselshjelpere som har fått litt medisinsk opplæring.
Dette stedet ble mitt første møte med fødsler, da jeg enda ikke har vært med på noen i norge.
Fire fødsler fikk jeg overvære, de var alle veldig forskjellige, og gav inntrykk jeg aldri kommer til å glemme.

To av jentene var førstegangsfødende 15 åringer... Jeg har aldri tenkt på at "tenåringssurmuling" kan være et problem ved fødsel, men her var det altså det. Den ene jenta VILLE rett og slett ikke føde, fordi hun var redd for at det ville gjøre vondt. Etter at kroppen hadde vært klar til å føde fra morgenen av, ble kvelden dramatisk, men kanskje mest for oss to hvite som var med å assisterte: Jentas far kom plutselig stormende inn i rommet som alt var fullt av kvinner som kjeftet og smelte på jenta. Han gav streng beskjed at om hun ikke skjerpet seg, og begynte å presse skulle hun slås. Så fiket han til datteren, og raste ut igjen. I neste nå kom en av fødselshjelperne inn med en kvist og gav seg til å denge løs på jenta. Brutalt som det høres ut, og jeg er ikke noen forkjemper for vold, så var det faktisk nødvendig. I en kultur hvor alle er vant med å bli slått ( far slår mor, mor slår barna, og barna slår dyra) var dette faktisk det som skulle til for at jenta skjønte alvoret og begynte å jobbe for å få ungen ut.

Et annet problem man ikke akkurat støter på så ofte i norge, er omskjæring. Uten å fortelle for detaljert (for de som er mer interessert, ta gjerne kontakt, jeg forteller gjerne mer:) kan jeg fortelle at omskjæringen av jenter gjør sitt til at fødslene blir utrolig vanskelige, og setter både mor og barn i fare, rett og slett fordi det blir altfor trangt for ungen å komme ut.
Men denne kvelden ble vi vitne til et mirakel; både jeg og Mari ba i vårt stille sinn om at det måtte gå bra med mor og barn, men ingen av oss hadde vel regnet med at barnet kom til å være i live. Når ungen rundt midnatt endelig var ute, og satte i et hyl, var det nesten som om ingen av oss trodde det. Da strømmen gikk få minutter etterpå tok vi det som et tegn på at Gud sa "det var det, nå tar jeg meg en hvil;)"

Problemet er at så enormt mange kvinner aldri kommer seg til fødestua, og grunnene til det kan være mange; pengemangel, mennene vil ikke sende de, eller de tenker som så at det går nok greit hjemme. Så begynner de fødselen hjemme, ofte i landsbyer langt fra fødestua, så går fødselen galt, og så må de fraktes den lange veien til Tambaga.Ofte dør de hjemme, på veien, eller når de kommer frem.
Å sensibilisere folket slik at de innser viktigheten av å benytte seg av helsetilbudet er ikke lett, men så enormt viktig.
Første søndagen min i Tambaga begynte med to begravelser, den ene var en 25 år gammel kvinne som fødte tvillinger fem dager før, men døde av senkomplikasjoner.... På kvelden var jeg med på min første fødsel...

"Om man lever så er det Guds vilje, og om man dør så er det Guds vilje- det nytter ikke å gråte" - malisk holdning til livet...