søndag 8. juni 2008

Kvardagskristen vil eg vera







At noen er mer følelsesmennesker enn andre, det er vel neppe noen stor nyhet, og for de av dere som kjenner meg er det vel heller ingen nyhet at jeg faller inn i nettopp den kategorien som nesten alltid skal blande følelser inn i alt.
Bare så det er sagt; Gud har jo skapt oss med følelser, så ikke noe galt i det, men alt med måte:)
I det siste har en ny sak gått opp for meg; jeg tror (artig...) at troen min er blitt hverdagslig. Nå kan jo kanskje det høres ganske så kjedelig ut, men neida, det er det aldeles ikke! Kanskje er "forelskelsen" i ferd med å gi seg, og hverdagslivet, og kjærligheten til min skaper og frelser, har blitt dypere etter som jeg har fått erfare at Han er der uavhengig av mine følelser. Både i mine oppturer og nedturer. Nå er det jo klart, det er lett å se slik på det når jeg er så ufattelig heldig som meg, omgitt av en horde fantastiske venner, en fantastisk familie, jeg lever i et fantastisk land, og jeg går på et utrolig spennende studie.
Det er alltid vanskeligere å se solen fra de dype dalene enn fra toppene, men kanskje kan en "hverdagstro" gjøre det lettere for meg å holde fast når de dårlige dagene kommer (Har dere forresten tenkt på at i ekteskapspakten står det ikke i gode og Vonde dager, men i gode og Onde dager... Det er en viss vesensforskjell, og allikevel lover vi ( i alle fall de som har giftet seg;) å holde fast, å elske og ære. Jeg velger å tro at ekteskapet på den måten er et bilde av Gud, han holder fast også i de onde dagene, også når vi ikke orker det selv. Hvor godt er det ikke å ha en hånd som holder fast når vi selv har mistet grepet..)
I alle fall, vi har flest hverdager, få festdager, og jeg er glad for å få ha Gud med i de alle, selv når jeg roter meg ut på viddene.....

2 kommentarer:

Anonym sa...

Amen! :)

- irene

Anonym sa...

Takk :)