Gutsing, tullinger og tøffinger

Terrengsykling har aldri vært min sterke side, men da jeg fikk låne min brors altfor dyre, fancy terrengsykkel, blomstret en interesse som har ligget latent lenge. Å kunne kombinere to lidenskaper; sykling og natur, er ikke å forakte. Nå skal det sies at min egen feighet, og vissheten om alle mulige medisinske problemer jeg kunne komme til å belemre Notodden sykehus med dersom jeg satset feil og tryna skikkelig, gjorde sitt til at noen steinrøyser og røtter ble forsert til fots.
Men det er som om tanken klarner litt når jeg er ute sånn, og jeg funderer på gode bilder på livet. Og jommen dukket det ikke opp et idag også :)

For jeg innså at når jeg hadde bestemt meg for at en rot eller stein ikke var uoverkommelig, så var det om å gjøre å gutse ( artig ord det der, innvoller liksom, om man skal bruke urnorsk ;), og ha høy nok fart til å komme over. Jo lavere fart, jo større fare for bråstopp og smerte. Om dette er overførbart til alle livets aspekter er vel noe usikkert ( det er vel alltid en eller annen svakhet med metaforer, er det ikke?) men jeg for min del, som ofte synes å befinne meg i situasjoner hvor jeg ikke riktig vet om jeg tør å gutse, eller bare skal nærme meg problemet ( for det forsvinner ikke uansett hvor varsomt jeg nærmer meg det...) forsiktig, så ble det en påminner; Go for it!! (hvis du har hodet på rett plass da, og har innsett at utfordringen ikke er fullstending uoverkommelig. For er steinen for stor, da er du ingen tøffing om du gutser, bare en tulling på to hjul ned ei steinrøys, og med lysende utsikter for å bli bedre kjent på nærmeste sykehus!)

Jepps,dagens lille tanke herifra:)