Livet er godt...

...men ikke alltid behagelig, sa en venninne til meg idag. For et godt uttrykk!

Ja, livet er godt! Jeg har virkelig trukket det lengste strået; jeg er født i Norge, jeg har en god familie, jeg er omgitt av mange velsignet gode venner, jeg studerer, jeg er frisk, og jeg har støtte i troen min hver dag.
Jeg har da ingenting å klage på? Egentlig er vel livet perfekt?
Jeg tror det er viktig å ha det perspektivet på ting, å klare å se alle de godene som omgir deg hver dag. For all del, nå kan det godt være at du ikke er like fornøyd med livet som det jeg er, og kanskje kan det virke både overfladisk og ikke så rent lite provoserende at jeg buser ut med dette, for livet er da virkelig ikke så enkelt? Nei, det er det ikke, men sant å si så er det kanskje de små, lykkelige stundene som gjør at dagene som er tyngre blir lettere å bære..
Jeg har allikevel litt lett for å falle i en grøft her; den grøften som ikke gir meg lov til å føle meg nedfor, lei, sint, frustrert, fordi "det er jo så mange som har det så mye verre enn meg"
Joda, sjansen for at noen som helst av oss ( som kan lese dette, og dermed er norske..) har det verst av alle, er jo minimal. Men enhvers subjektive opplevelse av sine egne sorger, problemer og bekymringer skal ikke spøkes med, for uansett hvor godt man har det rent objektivt sett, så kan ens egen opplevelse av livet sette dype spor og arr i sjel og sinn.
Og det skal vi alle ta alvorlig, og la oss selv få rom til å sette ord på det som enn måtte danne de mørke trådene i livene våre.

Jeg snakket med en kjær venninne her i kveld om det å bry seg om hverandre, om det å våge å stille direkte spørsmål, å gå inn i hverandres liv. Jeg tror vi så altfor ofte har lett for å være redd for å stille de dype, kanskje litt såre spørsmålene, og dermed blir det litt "enhver mann for seg selv"-kultur.
Vi lever i et samfunn hvor akkurat det nok ofte er et gjennomgående tema. Vi skal ikke bry oss, alle må vi få lov til å styre på selv, leve vårt eget liv, uten at andre legger seg oppi hva jeg sier og gjør. Men mon tro om vi ikke alle trenger noen som bryr seg?
Jeg vet jeg trenger det i alle fall. Om det er mennesker som støtter meg i vanskelige tider, eller mennesker som deler sin mening om ting med meg, og gir meg nye perspektiver på livet, så er det nettopp i møte med mennesker som våger å gå litt under overflaten at jeg formes, forandres, og slipes.

La oss ta vare på hverandre, både når livet er godt, men også når dagene er direkte onde...

PS! På bildet var visst livet både godt og behagelig :)

Kjærkommen uro

Jeg har lenge bekymret meg over en stadig økende kynisme og egoisme i mitt eget liv. Et fokus på meg og mitt, hva som skal til for at jeg skal få maks ut av livet, hvordan jeg skal bli mest mulig lykkelig, og ikke minst, hvordan jeg skal oppnå de ingrediensene i livet som må til for å nå lykkens mål.
Det har da også for en stund vært et bønnemne at dette måtte snu. Nå skal jeg aldeles ikke påstå at jeg har lagt ned alt mitt eget, for dit kommer jeg aldri, men en nagende uro for den verden vi lever i, har satt seg fast i brystet mitt, og der er den hjertelig velkommen.

Som en eminent foreleser sa her en dag at "All solidaritet har sitt utspring i egoisme.." sikkert sant nok det, men solidaritet er allikevel en god ting.
Uroen er der, så er det opp til meg hva jeg ønsker å gjøre med den; skal jeg sette den ut i live, eller bare la den forbli en nagende følelse slik at jeg i alle fall kan ha god samvittighet fordi jeg kjenner den??

Jeg har aldri vært kjent for å finne den gyldne middelvei, jeg ender som regel i en eller annen grøft, som for eksempel å tro at for å bety en forskjell må jeg bli lege, og komme meg så langt vekk fra Norge, fra vesten som mulig. Vel, kanskje har jeg vokst ikke bare i alder men også i visdom, for jeg har i alle fall skjønt at det er jo virkelig ikke tilfellet. Hver dag har vi alle den unike muligheten at vi kan bety en forskjell for mennesker rundt oss, for verden. Det avhenger bare av hvorvidt vi er tilstede i vårt eget liv.Det er en tanke som gjør meg hoppende glad, full av ærefrykt og ikke så rent lite redd, for når jeg har fått den muligheten må jeg jo bruke den på en god måte...
Men dersom vi hele tiden higer etter det som ligger foran blir det vanskelig å se de menneskene vi omgås hver dag.

Veddeløpshester fullfører ofte løp både med skylapper og ørepropper. Dette for at de ikke skal bli distrahert av noe, men kun fokusere på målet.Om enn jeg er veldig glad i hester vil jeg ikke være noen veddeløpshest..For vi har jo også blitt bedt om å fokusere på målet, men samtidig er vi her i verden,og vi kan ikke ignorere den.
Da går vi glipp av så enormt mye.
DU betyr en forskjell, uansett hvem du er, hvor du er og hva du gjør. Det eneste som kreves av deg er at du er tilstede i ditt eget liv, slik at du kan være til stede for andre...

Stormfulle høyder

Lørdagsfri må utnyttes på best mulig måte, så jeg, Sigrid og Ruben satte kursen mot Veten, som er Åsanes høyeste "fjelltopp" med sine drøye 450 meter. Lite ante vi at en slik liten topp fort kunne gjort oss alle svært så høytsvevende. Men, vi er jo alle mennesker meg beina godt plantet på jorda... ;)
Vi startet opp idylliske Trondhjemske postvei med sine steingjerder og porter.



Været var fint, men det blåste en del, og da vi hadde tråklet oss opp stien til Veten var vinden mer enn kraftig nok. Å stå med ansiktet mot vinden var ubehagelig, da det å trekke pusten ble en utfordring. Best var det dog når Sigrid trillet om kull i lyngen, og Ruben kom omtrent seilende forbi meg. Å holde seg oppreist var en vanskelig oppgave, men greit å ha "lenestol" sånn som Ruben demonstrerer her :)


Vi kom oss ned i le av toppen, og fyrte opp bål. Det var utrolig deilig med en varm kopp kaffe, pizzaboller og en sjokoladebit i slikt vær ja:)


Og etter å ha kost oss en stund, og kommet oss ned igjen med livet som innsats i vindkastene var det tre svært fornøyde turgåere som sa takk for seg i Åsane for denne gang. Vi kommer nok igjen!
Takk for turen Ruben og Sigrid! Gode minner!

Kjærlighetens farge

Som enhver av mitt kjønn har jeg nok sett min del av romantiske filmer, og sukket høylydt over Mr.Darcy, eller ridderen i skinnende rustning. Men her ikveld når jeg tuslet hjem fra trening i et heller grått Bergensvær begynte jeg å tenke over alle venner og bekjente som har fått et helt annet møte med kjærligheten. Når jeg tenker meg om kjenner jeg ganske mange hvis kjærlighet er alt annet enn Hollywoodrosa. Ikke det, de har møtt den som etterhvert ble ektefelle - men allikevel opplevd de mørke dagene som gjør at kjærligheten ikke er rosa, men dyp dyp rød.

Mennesker som har blitt stående alene som enker eller enkemenn allerede idet deres samliv så vidt var begynt, fordi deres ektefeller ble revet bort av sykdom eller ulykker. Par som har mistet barn, eller opplevd at ektefellen svinner hen på grunn av en sykdom som stadig vinner nytt territorium.
Jeg har sett de i jobbsammenheng eller på skolen; den ene som pasient, den andre som pårørende, eller som fortvilte foreldre til et lite barn....
Så mange historier om livsbøker hvor kapitlene plutselig tok en ny vri, hvor drømmer og håp ble slått til jorden for enten å forsvinne fullstendig, eller sakte reise seg igjen...

Det er langt fra den babyrosa fremstillingen av kjærlighet som så lett svelges av oss (kanskje særlig oss kvinner...) til den realiteten som er å se rundt omkring. Men i møte med disse menneskene, som har elsket så mye, fått så mye, og allikevel også tapt så mye, så blir jeg igjen og igjen slått av ektheten, av den til tider enormt slitesterke kjærligheten som råder grunnen, og som reiser seg igjen. Kanskje i nye former og på nye steder.

Mange ganger lurer jeg på hvordan jeg ville ha reagert hvis det var jeg som plutselig stod ansikt til ansikt med livets lunefulle temperament på den måten. Ville jeg ha bukket under i min egen sorg, bitterhet og sinne, eller ville jeg også være en av de som reiste seg, så seg tilbake, takket for alt jeg hadde fått oppleve, for så å gå videre ?
Jeg vet ikke, og kanskje skal jeg ikke vite heller...

Kjærlighet er en risikosport; ved å bli glad i noen, elske noen, ligger det alltid en sjanse for skuffelse, tap og endog bunnløs sorg. Men jeg tror vel alle som har opplevd kjærligheten vil si at det var verdt risikoen.

Og så ledes mine tanker til Han som har elsket høyere enn noe menneske. Hans smerte og tap var større enn noen av oss kan fatte. Og alt fordi Han elsket oss.
I det har kjærligheten fått sin rette farge; ikke rosa, men rød...blodrød

Veien videre

Det er 1.januar, og et nytt år ligger foran oss som et enormt lerret som innbyr til vill utfoldelse med fargeblyantene. Jeg elsker denne tiden av året, samtidig som den gjør meg svært så ettertenksom: Har jeg oppnådd det jeg håpet på ved forrige årsskifte? Har jeg kommet dit jeg ville? Kan jeg lukke det kapitelet av mitt liv som heter 2008 og være fornøyd med at jeg ikke kan korrigere noe av det som er skrevet på de sidene? For all del, vi gjør jo støtt og stadig små eller store ting vi angrer på, men jeg mener sånn i helhet?

Og når de tankene har surret og gått en stund melder andre tanker seg: hva ønsker jeg for 2009? Hvor håper jeg å være om ett år? hvordan håper jeg at jeg har utviklet meg?
Det er en spennende tid, en mulighetenes tid. Handelsstanden kaller det gjerne forsetter, og de har en horde med ting som skal hjelpe oss å holde forsettene vi setter oss, enten det er personlige trenere, nikotinplastre, eller andre ting som skal hjelpe oss til å bli mer lykkelige.
Men det viktigste vi kan gjøre er ikke å sponse handelsstanden ( for all del, i disse krisetider bør vi vel gjøre det også..) men å se etter hva vi selv både kan og vil.

Jeg vil brenne for noe! Ja, virkelig brenne for noe! Jeg kan lett engasjere meg i mange ting, men det er ikke så mange ting jeg med hånda på hjertet kan si at jeg virkelig brenner for. Det håper jeg at jeg i større grad kan gjøre om et år, og ikke bare si at jeg brenner for noe, men også si at jeg gjør noe med det, at jeg holder ilden og engasjementet ved like ved å gjøre noe for det jeg brenner for.

Brenner du for noe? Har du en sak, et formål, en person, eller en overbevisning som gjør at veien fra tanke til handling både blir lettere og kortere?
Hvis ikke; ønsker du å brenne for noe?

Jeg tror det å brenne for noe er en enormt viktig drivkraft for mennesker. Og sett utifra et individuelt perspektiv er det egentlig det samme hva du brenner for. Selvfølgelig er det ikke alle saker som gagner samfunnet like mye, men dersom det gagner individet er det ofte at det også drypper litt på samfunnet. Mennesker som har mistet alt håp, som ikke ser noen grunn til å leve,som ikke skjønner hva som er meningen med at nettopp de vandrer rundt her - har mistet den flammen som holder oss gående. Kanskje trenger de noen som brenner for de? Som kan hjelpe de til å finne igjen gnisten?

Det er helt utrolig hva som kan sette hjerter i brann! Jeg synes Knut Jørgen Røed Ødegård ( han "stjernemannen") er et enormt godt eksempel på at man kan brenne for de merkeligste ting. Stjerner er flott, for all del, men å snakke med et slikt engasjement om de, vel, du må jo bare beundre det! og kanskje blir man litt misunnelig også: hvorfor kan ikke jeg brenne for noe på en slik måte?
Etter å ha bodd i Bergen noen år innser jeg også at fotball er virkelig noe man kan brenne for, og i Bergen brenner de jo bokstaveligtalt for Brann.

En skal absolutt ikke sette opp en verdiskala over hva det er "best å brenne for", fordi vi mennesker er forskjellige, og vi har alle forskjellig horisont selv om vi lever under den samme himmel. Men jeg vil oppfordre alle til å finne noe å brenne for.
Og gjør deg selv, og alle andre en tjeneste; ikke tenk over hverken hva som er politisk korrekt, eller hva som vil falle i god jord hos dine venner og familie. Nei, lytt etter, kjenn etter i ditt eget hjerte, hva som opprører deg og oppgløder deg - og gå for det.

Kanskje gagner det kun deg selv i første omgang, eller kanskje gagner det andre i nære eller fjerne himmelstrøk. Det flotte med oss mennesker er at eier evnen til å føle. Og følelser kan lede til store ting.

Verden trenger deg, verden trenger din hjertebrann, og du trenger den selv også...

Lykke til med brannstiftingen - og vær varsom så du ikke fungerer som brannslokningsapparat for andre :)