Jeg går på medisin, et studium som skal gjøre at jeg blir i stand til å drive helsebringende arbeid blant mennesker som sliter med ditt og datt. Men å si at studiet er helsebringende for oss som går på det, vel, det er en drøy overdrivelse. Heller motsatt, til tider. Sånn føles det i alle fall...
Vi er inni nok en eksamensperiode. En av ca 30.. Og hodene fylles opp av en mengde kunnskap, hvor av en del blir sittende, og en hel masse drøsser ut igjen idet vi tar fatt på neste periode.
Fredagskveld og lørdagskveld tilbragt kikkende på mer eller mindre absurde bilder av hudlidelser ( NB! Anbefales IKKE for sarte sjeler, særlig ikke mens du spiser lunsj!) Men avstumpede og kyniske som vi har blitt, vel, så går det ikke inn på oss, og det føles helt naturlig å stå opp kl sju på en lørdag for først å tilbringe 8 timer på lesesalen og så pugge innviklede "vi-har-studert-så-innmari-lenge-at-vi-kan-snakke-over-hodet-på-enhver-pasient"-ord, sammen med kollokvievenner til sene natta.
Men vi har det gøy også, med latter og apati om hverandre. En kamerat overnattet på lesesalen i natt, vi tvilte alle sterkt på om han sov noe særlig godt, men han vant i alle fall nerdeprisen- enn så lenge.
Per Arne Oftedal, en god medkulling skriver dikt og sanger hver gang han trenger en pause i lesingen, og resultatene blir artige vrier på et ofte uoverskuelig pensum. Denne sangen dukket opp som en trøst til oss alle i innspurten på hudlesingen:
På melodien "Ein fin liten blome"
Eit fint lite utslett i huda eg ser
symmetrisk det fremstår for meg
litt hissig og raudt, nokre kruster der er
eg satsar og legg no i veg
Eg tenkjer beskrive det slik eg har lært
med glosar som høver til slikt
på henda det sitter, på kne det har vært
å spørje om slikt er ei plikt
Eg ser ikkje spor av psoriasis her
det manglar for mykje til det
men samtundes veit eg at alt kan det vær'
mon tru om det byrjar på "p"
Dei tek til å kremte, dei gråkvite menn
dei vil ha eit svar, og det snart
eg freistar å sei kva eg kjenner igjen
og håpar eksamen er klart
Eksem det er riktig, kva veit du om det
eg stotrar og finn ikkje ord
eg får nokre stikkord, det held seg med det
og taktfast mot målet eg ror
Og endeleg seier dei takk skal du ha
no held det, du klarte deg greit
ein lærdom frå dette du med deg skal ta
at hud treng'kje berre vær' leit
Ja, nå har du fått et innblikk i en gal gal verden - men, det er utrolig gøy også, selv om enhver kan bli temmelig sprø til tider.
Må legge meg, nok en mulighet til å se på sære hudlidelser imorgen - la oss håpe eksamen ikke blir i "Professorologi"!
lørdag 28. februar 2009
søndag 22. februar 2009
Uønskede følgesvenner
Det er ikke ofte jeg sier at jeg har noen følgesvenner jeg ønsker å bli kvitt. De aller aller fleste følgesvenner er dyrebare inspirasjonskilder i hverdagen og pust av liv når livet både er godt og ikke så godt.
Men det er altså noen jeg ikke er så glade for at følger meg så tett. Kanskje kjenner du de også. De heter "Burde" og "Har ikke tid".
"Burde" er en jeg kjenner godt, han (beklager at jeg gir han et kjønn gutter:) har fulgt meg i mange år, og til tider har han hatt med seg noen ganske så gufne venner som "Skyldfølelse" og "Dårlig selvtillit". Og hos meg har de fått innpass, naiv som jeg er. Og når de først har kommet, så er de sånne som ikke går. Neida, de blir bare sittende de, i mitt hjertes sofa, finner seg godt tilrette, og innfiltrerer etterhvert mine tanker og følelser.
De er vanskelige å bli kvitt, og mange ganger, om enn ikke alltid, er det "Burde" sin skyld. I det siste har jeg allikevel begynt å legge mer merke til han, legge merke til når jeg innvitere han inn,og begynt å prøve å lukke døra for han.
"Har ikke tid" er en annen venn, som ser ut som kommer mer og mer jo eldre jeg blir. Jo fullere min a-plan er, jo mer trives "Har ikke tid" for da får hun (ok, i likestillingens navn, håper alle gutter som ble såra og vonbrotne istad nå er fornøyd:) mange gode anledninger til å åpne dørene for "Dårlig samvittighet" men også for "Stolthet", fordi jeg kan vise til at jeg er et travelt menneske med mange jern i ilden, og liten tid til å kjede meg. i det siste har jeg begynt å legge merke til når hun kommer, og begynt å stenge døren også for hun...
Hva vil jeg frem til med dette? Skal vi ikke gjøre alt vi burde gjøre, og er det så feil å ikke ha tid?
Vel, det jeg mener er at vi er alle gitt 24 timers døgn, de kan vi bruke slik vi finner det for godt. Det betyr ikke at vi kun skal gjøre det vi har lyst til, for slik har livet aldri fungert. Noen ganger (ganske ofte faktisk) må vi gjøre ting fordi vi er pålagt det, enten i form av vår jobb, vår skole, våre venner, våre familier, eller rett og slett fordi vi er mennesker.
Poenget mitt er vel at jeg ønsker å bytte ut "Har ikke tid" med "Tar meg ikke tid". Mine prioriteringer er mine egne, og den bygger ikke på den tiden jeg ikke har ( hvordan kan man i det hele tatt gå ut ifra noe man ikke har ??) men på den tiden jeg har. Tiden er min egen, og den disponerer jeg slik jeg vil, utifra de premissene som jeg selv har lagt for mitt liv. Akkurat nå må jeg disponere mye av min tid på lesing, fordi eksamen er rett rundt hjørnet. Det vil si at det er mye jeg ikke kan ta meg tid til. Men valget om å gå på medisin er mitt, og dermed blir lesing et naturlig følge av det valget.
Når det gjelder "Burde" så har det ordet en tvilling i" Byrde". Alt vi brude ha gjort, og alt vi ikke burde ha gjort, kan fort bli til en byrde for oss, og noe som holder oss nede i vårt hverdagsliv. Ille nok at vi legger byrder på oss selv, men vi legger ofte også byrder på andre ved å implisere at det burde du gjort, eller det burde du ikke gjort.
Heller ikke dette er ment som en unnskyldning for å slippe unna ting vi ikke liker å måtte gjøre, det har mer med en holdningsendring å gjøre. I stedenfor å tenke "Åh, det burde jeg ha gjort" så gjør det, eller innse at det fikk du ikke gjort, og la det ligge. Det hjelper ingen å gå rundt å tenke på alt du burde ha gjort hvis du ikke kan, har muligheten, eller gidder å gjøre det. Like lite som det hjelper å tenke på alt man ikke burde ha gjort.
Vel, dette er altså mitt lille prosjekt for tiden; å kaste ut disse følgesvennene, og leve i det livet jeg er blitt gitt, med den tiden jeg er blitt gitt. Er ikke det en flott gave? Tiden?? Og i forhold til mine medmennesker er det det beste jeg kan gi, og det beste jeg kan få; tiden. Ønsket om å tilbringe tid sammen med noen rommer så mye, kanskje er det nettopp derfor det er så viktig hvordan vi prioriterer tiden vår, ikke hvordan vi burde prioritere den...
Men det er altså noen jeg ikke er så glade for at følger meg så tett. Kanskje kjenner du de også. De heter "Burde" og "Har ikke tid".
"Burde" er en jeg kjenner godt, han (beklager at jeg gir han et kjønn gutter:) har fulgt meg i mange år, og til tider har han hatt med seg noen ganske så gufne venner som "Skyldfølelse" og "Dårlig selvtillit". Og hos meg har de fått innpass, naiv som jeg er. Og når de først har kommet, så er de sånne som ikke går. Neida, de blir bare sittende de, i mitt hjertes sofa, finner seg godt tilrette, og innfiltrerer etterhvert mine tanker og følelser.
De er vanskelige å bli kvitt, og mange ganger, om enn ikke alltid, er det "Burde" sin skyld. I det siste har jeg allikevel begynt å legge mer merke til han, legge merke til når jeg innvitere han inn,og begynt å prøve å lukke døra for han.
"Har ikke tid" er en annen venn, som ser ut som kommer mer og mer jo eldre jeg blir. Jo fullere min a-plan er, jo mer trives "Har ikke tid" for da får hun (ok, i likestillingens navn, håper alle gutter som ble såra og vonbrotne istad nå er fornøyd:) mange gode anledninger til å åpne dørene for "Dårlig samvittighet" men også for "Stolthet", fordi jeg kan vise til at jeg er et travelt menneske med mange jern i ilden, og liten tid til å kjede meg. i det siste har jeg begynt å legge merke til når hun kommer, og begynt å stenge døren også for hun...
Hva vil jeg frem til med dette? Skal vi ikke gjøre alt vi burde gjøre, og er det så feil å ikke ha tid?
Vel, det jeg mener er at vi er alle gitt 24 timers døgn, de kan vi bruke slik vi finner det for godt. Det betyr ikke at vi kun skal gjøre det vi har lyst til, for slik har livet aldri fungert. Noen ganger (ganske ofte faktisk) må vi gjøre ting fordi vi er pålagt det, enten i form av vår jobb, vår skole, våre venner, våre familier, eller rett og slett fordi vi er mennesker.
Poenget mitt er vel at jeg ønsker å bytte ut "Har ikke tid" med "Tar meg ikke tid". Mine prioriteringer er mine egne, og den bygger ikke på den tiden jeg ikke har ( hvordan kan man i det hele tatt gå ut ifra noe man ikke har ??) men på den tiden jeg har. Tiden er min egen, og den disponerer jeg slik jeg vil, utifra de premissene som jeg selv har lagt for mitt liv. Akkurat nå må jeg disponere mye av min tid på lesing, fordi eksamen er rett rundt hjørnet. Det vil si at det er mye jeg ikke kan ta meg tid til. Men valget om å gå på medisin er mitt, og dermed blir lesing et naturlig følge av det valget.
Når det gjelder "Burde" så har det ordet en tvilling i" Byrde". Alt vi brude ha gjort, og alt vi ikke burde ha gjort, kan fort bli til en byrde for oss, og noe som holder oss nede i vårt hverdagsliv. Ille nok at vi legger byrder på oss selv, men vi legger ofte også byrder på andre ved å implisere at det burde du gjort, eller det burde du ikke gjort.
Heller ikke dette er ment som en unnskyldning for å slippe unna ting vi ikke liker å måtte gjøre, det har mer med en holdningsendring å gjøre. I stedenfor å tenke "Åh, det burde jeg ha gjort" så gjør det, eller innse at det fikk du ikke gjort, og la det ligge. Det hjelper ingen å gå rundt å tenke på alt du burde ha gjort hvis du ikke kan, har muligheten, eller gidder å gjøre det. Like lite som det hjelper å tenke på alt man ikke burde ha gjort.
Vel, dette er altså mitt lille prosjekt for tiden; å kaste ut disse følgesvennene, og leve i det livet jeg er blitt gitt, med den tiden jeg er blitt gitt. Er ikke det en flott gave? Tiden?? Og i forhold til mine medmennesker er det det beste jeg kan gi, og det beste jeg kan få; tiden. Ønsket om å tilbringe tid sammen med noen rommer så mye, kanskje er det nettopp derfor det er så viktig hvordan vi prioriterer tiden vår, ikke hvordan vi burde prioritere den...
søndag 15. februar 2009
Hobbyer
Det er utrolig hva en kan finne på å få lyst til en søndag formiddag i en eksamensperiode hvor man nok helst burde (hater det ordet, burde(hehe) vært avskaffet i det norske språk!) lest. Men men, en god unnskydning for å publisere noe her.
På videregående hadde jeg en fantastisk lærer, som til og med fikk nynorsk grammatikk til å bli interessant. Selv om jeg må innrømme at en del rettskrivningsregler nok har forsvunnet ut av mitt hode igjen, så er det mye annet som sitter igjen. Siden han var interessert i kunst, og en kunstner selv, fikk undervisningen ofte en spennende vri. Han hadde en utrolig evne til å få oss til å åpne våre sinn for det som kanskje tilsynelatende er skjult, men som gjennom kunst kan få oss til å oppdage sider ved oss selv vi ikke visste om,
For meg var det fantastisk å få lov å utvikle denne siden av meg selv, og se viktigheten av den.
Tegning har alltid vært en av mine store hobbyer, en måte jeg kan forsvinne inn i meg selv på, og uttrykke meg selv gjennom. Dessverre blir det altfor sjeldent at jeg tar meg tid til å dra frem blyantene eller lerret og oljemaling nå for tiden, men jeg tror viktigheten av å ha en hobby, det være seg hva som helst, et sted der man kommer nærmere seg selv, og våger å være seg selv, kanskje bare blir større og større jo mer "voksen" man blir, og jo mer hverdagen preges av stress, vaner, forventninger og forpliktelser.
Den danske dikteren Benny Andersen sier i et av sine dikt at "Man er seg selv fjernest" .. Litt rart, men dog så sant; våger vi å være oss selv nærmest, å være oss selv, i alle settinger? Eller skjuler vi oss bak masker ofte i en så stor grad at vi til slutt står i fare for ikke å vite hvem vi selv er?
Finn Kalviks sang "Finne seg sjæl" er blitt en klisjé, men blir ikke klisjeer ofte nettopp det fordi de er sanne?
Uansett hvordan du gjør det; bruk dagene på å være deg selv, og lete etter hvem du er, og hva som gjør deg til nettopp den du der. Om det er alene med blyant og papir, i samtale med andre mennesker, pesende opp på en eller annen fjelltopp, eller sittende foran peisen med en kopp te.
Livet er gitt oss, en dag av gangen, og vi kan ikke gjøre noe annet enn å bruke den på en best mulig måte :)
Da tenker jeg nevrooppgavene kaller på meg her, så da vil jeg bare ønske alle som måtte titte innom en fortsatt god søndag.
Legger ved noen resultater av mine "finne meg sjæl"-stunder :)
På videregående hadde jeg en fantastisk lærer, som til og med fikk nynorsk grammatikk til å bli interessant. Selv om jeg må innrømme at en del rettskrivningsregler nok har forsvunnet ut av mitt hode igjen, så er det mye annet som sitter igjen. Siden han var interessert i kunst, og en kunstner selv, fikk undervisningen ofte en spennende vri. Han hadde en utrolig evne til å få oss til å åpne våre sinn for det som kanskje tilsynelatende er skjult, men som gjennom kunst kan få oss til å oppdage sider ved oss selv vi ikke visste om,
For meg var det fantastisk å få lov å utvikle denne siden av meg selv, og se viktigheten av den.
Tegning har alltid vært en av mine store hobbyer, en måte jeg kan forsvinne inn i meg selv på, og uttrykke meg selv gjennom. Dessverre blir det altfor sjeldent at jeg tar meg tid til å dra frem blyantene eller lerret og oljemaling nå for tiden, men jeg tror viktigheten av å ha en hobby, det være seg hva som helst, et sted der man kommer nærmere seg selv, og våger å være seg selv, kanskje bare blir større og større jo mer "voksen" man blir, og jo mer hverdagen preges av stress, vaner, forventninger og forpliktelser.
Den danske dikteren Benny Andersen sier i et av sine dikt at "Man er seg selv fjernest" .. Litt rart, men dog så sant; våger vi å være oss selv nærmest, å være oss selv, i alle settinger? Eller skjuler vi oss bak masker ofte i en så stor grad at vi til slutt står i fare for ikke å vite hvem vi selv er?
Finn Kalviks sang "Finne seg sjæl" er blitt en klisjé, men blir ikke klisjeer ofte nettopp det fordi de er sanne?
Uansett hvordan du gjør det; bruk dagene på å være deg selv, og lete etter hvem du er, og hva som gjør deg til nettopp den du der. Om det er alene med blyant og papir, i samtale med andre mennesker, pesende opp på en eller annen fjelltopp, eller sittende foran peisen med en kopp te.
Livet er gitt oss, en dag av gangen, og vi kan ikke gjøre noe annet enn å bruke den på en best mulig måte :)
Da tenker jeg nevrooppgavene kaller på meg her, så da vil jeg bare ønske alle som måtte titte innom en fortsatt god søndag.
Legger ved noen resultater av mine "finne meg sjæl"-stunder :)
lørdag 14. februar 2009
Perspektiver...
Idag har vært nok en fantastisk dag rent værmessig her i byen som noe urettmessig (nå ja...) har fått sitt navn regnbyen.
Idet vi tuslet fra den ene forelesningen til den andre prøvde vi innbitt å overbevise hverandre om hvor priviligerte vi er som får lov til å lære alt det interessante vi får lære, selv om det betyr lesesalsdager istedenfor å spenne på seg skia og ta en tur på Fløyen, slik andre vettige folk gjør. Noe komisk da kommentarer som "Ja, vi får bare takke for at vi bor i en by hvor det ikke er så mye fint vær, så vi ikke får dårlig samvittighet for å sitte så mye inne..." dukket opp, etterfulgt av en god latter før vi hastet videre til syfilisforelesning.
Som en pause i eksamenslesningen(tar den noensinne slutt???) så jeg og et par gode venninner "The constant gardener" ikveld. For de av dere som er like trege som meg og ikke har sett den vil jeg anbefale den på det sterkeste, men obs obs; den kan komme til å gjøre ubehagelig inntrykk. Den handler alstå om legemiddelselskapers spekuleringer i tuberkuloseepidemier, og utrpøving av medisiner på uskyldige, fattige afrikanere. En film som atter igjen setter fokuset på korrupsjon, makt og pengeglade (gale) mennesker, og de fattige som i en slags evig offerrolle.
Nå er riktignok filmen basert på en roman, men jeg tar meg selv i å tenke over hvor mye som foregår rundt om i maktens korridorer som vi ikke vet om, eller som vi kanskje helst ikke vil vite noe om. Og så spør jeg meg selv; er jeg villig til å åpne øynene, vide ut horisonten og noen ganger måtte grave for å finne sannheten? Eller graver jeg meg ned i min egen hage, og er såre fornøyd dersom den verden som kretser rundt meg ser fin og pyntelig ut?
Jeg var fristet til å spørre, på syfilisforelesning idag, hva som ble etterspillet etter Tuskegee eksperimentet. Ikke hørt om det?? Vel, det hadde ikke jeg heller,før jeg av alle ting snappet det opp som en kommentar i "House". Men hør her:
Fra 1932 til 1972 ble 399 fattige, svarte, amerikanske menn innelemmet i Tuskegee syphilis study, en studie utført av det amerikanske helsedepartementet, for å se hvordan syfilis utviklet seg dersom den ikke ble behandlet. (Syfilis er en kjønnssykdom som utvikler seg i tre stadier. Behandles enkelt med penicillin idag, men dersom ubehandlet kan den gi svært alvorlige, smertefulle, og ofte dødelige utfall) Pasientene ble ikke informert om sin diagnose, men fikk beskjed om at de hadde "dårlig blod" og mot at de ble med i studien, fikk de gratis medisiner, mat, og også finansiell støtte til begravelsen (!!!!) Men i virkeligheten mottok de aldri noen som helst form for behandling mot sin syfilis.
I utgangspunktet var målet å se om pasienter som ikke ble behandlet for sin syilis hadde det bedre enn de som ble behandlet med datidens medikamenter, som var gifitge, og medførte store bivirkninger.
Problemet var bare det at allerede i 1947 ble penicillin godkjent som behandling mot syfilis... Men testpersonene fikk ikke vite dette, og langt mindre mottok de medisinen...Fordi legene ( og helsedapartementet) var interessert i å se hvordan syflis utvilker seg dersom den får forbli ubehandlet...
I 1972 lekket historien ut i pressen, og forsøket ble avbrutt. Da var alt 20 av de døde av syfilis og 40 koner hadde blitt smittet...
Hvor mange slike overgrep mot menneskeheten som foregår i dag, i 2009, er umulig å si. Enten det er i medisinens navn, i ressursutvinningens navn, i Guds navn, eller hvilken som helst unnskyldning som måtte brukes på et ofte likt utgangspunkt: Penger...
Jeg liker hagearbeid, jeg bare håper at jeg ser litt lengre enn mine egne buskvekster, og ikke blir en konstant gartner.....
Idet vi tuslet fra den ene forelesningen til den andre prøvde vi innbitt å overbevise hverandre om hvor priviligerte vi er som får lov til å lære alt det interessante vi får lære, selv om det betyr lesesalsdager istedenfor å spenne på seg skia og ta en tur på Fløyen, slik andre vettige folk gjør. Noe komisk da kommentarer som "Ja, vi får bare takke for at vi bor i en by hvor det ikke er så mye fint vær, så vi ikke får dårlig samvittighet for å sitte så mye inne..." dukket opp, etterfulgt av en god latter før vi hastet videre til syfilisforelesning.
Som en pause i eksamenslesningen(tar den noensinne slutt???) så jeg og et par gode venninner "The constant gardener" ikveld. For de av dere som er like trege som meg og ikke har sett den vil jeg anbefale den på det sterkeste, men obs obs; den kan komme til å gjøre ubehagelig inntrykk. Den handler alstå om legemiddelselskapers spekuleringer i tuberkuloseepidemier, og utrpøving av medisiner på uskyldige, fattige afrikanere. En film som atter igjen setter fokuset på korrupsjon, makt og pengeglade (gale) mennesker, og de fattige som i en slags evig offerrolle.
Nå er riktignok filmen basert på en roman, men jeg tar meg selv i å tenke over hvor mye som foregår rundt om i maktens korridorer som vi ikke vet om, eller som vi kanskje helst ikke vil vite noe om. Og så spør jeg meg selv; er jeg villig til å åpne øynene, vide ut horisonten og noen ganger måtte grave for å finne sannheten? Eller graver jeg meg ned i min egen hage, og er såre fornøyd dersom den verden som kretser rundt meg ser fin og pyntelig ut?
Jeg var fristet til å spørre, på syfilisforelesning idag, hva som ble etterspillet etter Tuskegee eksperimentet. Ikke hørt om det?? Vel, det hadde ikke jeg heller,før jeg av alle ting snappet det opp som en kommentar i "House". Men hør her:
Fra 1932 til 1972 ble 399 fattige, svarte, amerikanske menn innelemmet i Tuskegee syphilis study, en studie utført av det amerikanske helsedepartementet, for å se hvordan syfilis utviklet seg dersom den ikke ble behandlet. (Syfilis er en kjønnssykdom som utvikler seg i tre stadier. Behandles enkelt med penicillin idag, men dersom ubehandlet kan den gi svært alvorlige, smertefulle, og ofte dødelige utfall) Pasientene ble ikke informert om sin diagnose, men fikk beskjed om at de hadde "dårlig blod" og mot at de ble med i studien, fikk de gratis medisiner, mat, og også finansiell støtte til begravelsen (!!!!) Men i virkeligheten mottok de aldri noen som helst form for behandling mot sin syfilis.
I utgangspunktet var målet å se om pasienter som ikke ble behandlet for sin syilis hadde det bedre enn de som ble behandlet med datidens medikamenter, som var gifitge, og medførte store bivirkninger.
Problemet var bare det at allerede i 1947 ble penicillin godkjent som behandling mot syfilis... Men testpersonene fikk ikke vite dette, og langt mindre mottok de medisinen...Fordi legene ( og helsedapartementet) var interessert i å se hvordan syflis utvilker seg dersom den får forbli ubehandlet...
I 1972 lekket historien ut i pressen, og forsøket ble avbrutt. Da var alt 20 av de døde av syfilis og 40 koner hadde blitt smittet...
Hvor mange slike overgrep mot menneskeheten som foregår i dag, i 2009, er umulig å si. Enten det er i medisinens navn, i ressursutvinningens navn, i Guds navn, eller hvilken som helst unnskyldning som måtte brukes på et ofte likt utgangspunkt: Penger...
Jeg liker hagearbeid, jeg bare håper at jeg ser litt lengre enn mine egne buskvekster, og ikke blir en konstant gartner.....
søndag 8. februar 2009
"Mi yndlingsstelling her i livet"
Sitatet er hentet fra Berit, som lent over skistavene midt i fjellheimen proklamerte med hele seg hvor herlig ho syntes det var å være ute på ski.
Og vi fem som satt i snøfonna med kakao, appelsin ,kjeks og sjokolade, kunne si oss vel enige.
Så, her følger min oppskrift på en perfekt søndag i februar:
Ta noen gode venner
En liter godt vær, helst skyfri himmel, men noen tåkedotter i horisonten går også fint.
Ta fem solide spiseskjeer med påskeføre, bland godt med en dæsj nypreparerte løyper.
Krydre godt med velmente spydigheter, kronisk uheldige komplimenter og en god porsjon selvironi ( etter eget ønske ;)
La det hele godgjøre seg i fem seks timer, slik at alle ingrediensene får god tid til å utfylle hverandre.
Smak det hele til med noen gode kommentarer og store smil, og jeg kan garantere at resultatet blir gode minner, lett røde kinn, og masse av energi til nye hektiske uker.
Bon apetit!
Kort sagt, en koooonge tur (for å bruke et mye brukt uttrykk..) med konge folk (for å bruke uttrykket en gang til slik at vi er sikker på at det huskes)
Takk for turen dere! Må gjentas!
PS! lesemodus falt proporsjonalt med antall bilder som ble lagt ut på "fjesen"..... ;)
"Ja du ser den toppen der du også ja, mon tro om det var en kvinne eller mann som laget de nydelige telemarkssvingene.."To glade østlendinger i vestlandsnaturen.
Bildet taler vel igrunnen for seg selv...
Gutta boys koser seg i solveggen, mens ho Berit sprang rundt på sine "løpepinner", og jeg demonstrerte ordet "base"
"I det fjerne jeg skuer et underfullt syn.."
Stig, David, Kjell Erik og Lars André koser seg ute i fjellheimen. Hanene i kurven, og siden Berit sprang over alle topper ble det jeg som ble "kaklehøna" :)
Og vi fem som satt i snøfonna med kakao, appelsin ,kjeks og sjokolade, kunne si oss vel enige.
Så, her følger min oppskrift på en perfekt søndag i februar:
Ta noen gode venner
En liter godt vær, helst skyfri himmel, men noen tåkedotter i horisonten går også fint.
Ta fem solide spiseskjeer med påskeføre, bland godt med en dæsj nypreparerte løyper.
Krydre godt med velmente spydigheter, kronisk uheldige komplimenter og en god porsjon selvironi ( etter eget ønske ;)
La det hele godgjøre seg i fem seks timer, slik at alle ingrediensene får god tid til å utfylle hverandre.
Smak det hele til med noen gode kommentarer og store smil, og jeg kan garantere at resultatet blir gode minner, lett røde kinn, og masse av energi til nye hektiske uker.
Bon apetit!
Kort sagt, en koooonge tur (for å bruke et mye brukt uttrykk..) med konge folk (for å bruke uttrykket en gang til slik at vi er sikker på at det huskes)
Takk for turen dere! Må gjentas!
PS! lesemodus falt proporsjonalt med antall bilder som ble lagt ut på "fjesen"..... ;)
"Ja du ser den toppen der du også ja, mon tro om det var en kvinne eller mann som laget de nydelige telemarkssvingene.."To glade østlendinger i vestlandsnaturen.
Bildet taler vel igrunnen for seg selv...
Gutta boys koser seg i solveggen, mens ho Berit sprang rundt på sine "løpepinner", og jeg demonstrerte ordet "base"
"I det fjerne jeg skuer et underfullt syn.."
Stig, David, Kjell Erik og Lars André koser seg ute i fjellheimen. Hanene i kurven, og siden Berit sprang over alle topper ble det jeg som ble "kaklehøna" :)
torsdag 5. februar 2009
Melis, marengs og barnelatter
Livet skal leves, og noen ganger må man ta seg tid til pauser selv om en del faglige faktorer skriker at slikt kan man da ikke finne på tre uker før eksamen. Men, etter tre år på et til tider altoppslukende studium har jeg funnet ut at slike ting må man rett og slett gjøre. Så, idag etter skolen gikk jeg og ei venninne ut på fjelltur, opp i et landskap som favnet oss med sin trollskap og minner om eventyr og gode minner. I løpet av det siste døgnet har det falt 15 cm snø over denne ellers så snøfattige byen, og som glad østlending var det en fryd å kjenne følelsen, og høre lyden ( åh, den herlige lyden!!!) av kram snø som gir etter under føttene.
Som å vandre i et landskap dekket av myk, skinnende marengs med et ferskt dryss av melis. Det jo ikke rart at både små og store barn får lyst til å ta en munnfull av denne herlige hvite massen!
Men det er en annen ting med snøen som gjør at det gir ro i sjelen og nytt pågangsmot. Der, i skogen under trær tunge av hvite skumtopper, gav stillheten gjenklang i mitt hjerte. Og assosiasjonen var god, om enn noe merkelig:Tenk deg en far og hans lille barn. Kanskje ei lita jente med en foreløpig ordløs apetitt på livet. Men hun smiler når hun ser sin far, og når han blir stille, gjemmer sitt ansikt i hendene, for så å rope "BØ!", da ler hun med en gurglende latter som rommer selve livets mysterium. Den forventningsfulle stillheten rett før latteren bryter ut, den kjente jeg på der jeg stod i skogen.Det var som om naturen i sin vinterprakt omsluttet meg med varme og trygghet, og bare ventet på å høre meg bryte ut i hjertelig latter!
Rart hvilke tanker som detter ned i hodet på en når en tar turen ut fra lesesalen :)
Men imorgen er det tilbake til bøkene, og til lærdommen, men jeg er noen minner rikere, og de kan jeg leve lenge på :)
Som å vandre i et landskap dekket av myk, skinnende marengs med et ferskt dryss av melis. Det jo ikke rart at både små og store barn får lyst til å ta en munnfull av denne herlige hvite massen!
Men det er en annen ting med snøen som gjør at det gir ro i sjelen og nytt pågangsmot. Der, i skogen under trær tunge av hvite skumtopper, gav stillheten gjenklang i mitt hjerte. Og assosiasjonen var god, om enn noe merkelig:Tenk deg en far og hans lille barn. Kanskje ei lita jente med en foreløpig ordløs apetitt på livet. Men hun smiler når hun ser sin far, og når han blir stille, gjemmer sitt ansikt i hendene, for så å rope "BØ!", da ler hun med en gurglende latter som rommer selve livets mysterium. Den forventningsfulle stillheten rett før latteren bryter ut, den kjente jeg på der jeg stod i skogen.Det var som om naturen i sin vinterprakt omsluttet meg med varme og trygghet, og bare ventet på å høre meg bryte ut i hjertelig latter!
Rart hvilke tanker som detter ned i hodet på en når en tar turen ut fra lesesalen :)
Men imorgen er det tilbake til bøkene, og til lærdommen, men jeg er noen minner rikere, og de kan jeg leve lenge på :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)