Værmeldingen

Mars 2009

Jeg har alltid stor glede av å befinne meg ute i naturen, kanskje er noe av grunnen at den hele tiden er så ærlig...
Jaha, den må jeg kanskje forklare, og det skal jeg.

Har du noen gang gått langs et klukkende bekkefar, på gjengrodde stier som slynger seg ned gjennom mosegrodde lier en varm sommerdag? Tråkket over fururøtter som klamer seg til underlaget lik eldgamle hender som vitner om levet liv?
Har du stoppet opp halvveis skjult bak et tre for å titte på ekornet travelt opptatt med å samle nøtter, og som, når det oppdager inntrengeren, setter i et hyl, freser av sinne, og truer med å angripe dersom du stjeler nøttene hans?
Eller ligget på magen i lyngen og sett på rådyrene, en yr vårkveld med gresset fullt av dugg?
Har du trukket anorakkhetta godt igjen og vendt blikket ned for å unngå den isende vinden og det haglende regnværet mens du prøver å gå noen skritt til i den dype snøen?
Eller kjent ærefrykten når tåka ligger tett over mektige topper, og du ikke lenger aner konturene av hva som er himmel og jord?
Har du rodd det du makter og orker for å komme iland før bølgene ble for store til din lille båt en stormende høstdag, eller kjent vinden true med å rive deg overende på en forblåst fjelltopp du absolutt skal opp på?

Man kan si mye om naturen, men likegyldig er den definitivt ikke. Alle dager viser naturen deg sitt sanne jeg, uavhengig av hva som skjer rundt den.
Det er virkelig ikke alltid vi liker like godt det humøret naturen viser, når vi har planlagt en fin skitur, og blir møtt av sludd og regn for eksempel, eller når bonden om sommeren satser hardt på å tørke høyet på bakken istedenfor å hesje, og får ei skikkelig rotblaute. Men som vi trøstende sier til hverandre, «Været kan ingen gjøre noe med»

Da jeg var i Mali for 7 år siden opplevde jeg årstidene der også, regntid og tørketid. Annerledes, ja, men ikke så vekslende, så uforutsigbart som her hjemme på bjerget. Det å våkne opp hver morgen og lure på hvaslags vær man får er noe man må leve med her, uavhengig av Storm Weather Senter og yr.no, for de klarer da virkelig ikke alltid å melde riktig vær.

Jeg koser meg ute i naturen, fordi den er like vekslende som jeg kjenner jeg også kan være. Om jeg er like uforutsigbar som den skal være usagt, uforutsigbarhet kan være både bra og mindre bra, det kommer helt an på menneskene rundt deg.

Naturen er pulserende, og den lar deg komme på besøk, men det er på eget ansvar. Naturen tar aldeles ikke ansvar for deg dersom hun er i et dårlig humør og livet ditt settes på spill. Nei, det må vi ha vett til å finne ut av selv. Kanskje er det derfor en del mennesker idag søker naturens ekstremvarianter, for å kjenne på uforutsigbarheten, og teste seg selv i møte med den mektige, alltid skiftende naturen.

På dansk heter det «å trekke vejret», å trekke pusten. På norsk kunne man lett ha sagt; puste, det må du, uansett vær. Om været byr på tett tåke og regn, eller høyblå himmel og skinnende sol, vel, det velger ikke vi, men vi kan få lov til å velge hvordan vi vil møte dagen.