tirsdag 25. august 2009

Om synd og sånt...

...og siden du fortsatte å lese regner jeg med at du ikke ble skremt vekk av overskriften! BRA!
Dette er nemlig et tema jeg har gått og fundert på noen dager nå, og selv om du kanskje synes det høres ut som en trist og nedbrytende ting å gå rundt og tenke på, så er det faktisk ikke slik.
Jeg tror mange kristne (og ikke-kristne for den del) går rundt med et totalt feil bilde av synd; Vi har lett for å ende i en av to grøfter; enten i den som nok er den mest politisk korrekte i disse dager, nemlig at mennesket igrunnen er godt, og at om vi lever sånn ca gjennomsnittlig, så blir det 1800talls, og svært så pietistisk å snakke om synd.
Eller, vi graver oss ned i den tro at vi er totalt ubrukelige, og at vi er så låst i synden at vi ikke engang kan løfte blikket.
Stillisert, jepp, men det illustrerer ett poeng.

I en menighet jeg var i en gang funderte vi på hvorfor syndsbekjennelsen ikke ble brukt. Til svar fikk vi at dette var et" lavterskeltilbud", og at en syndsbekjennelse ville skremme mennesker vekk..
Jeg skal innrømme at jeg ble noe provosert, og det gav meg grunnlag for å fundere - så sånnsett var det jo bra :)

OK, så la oss si at vi tar vekk syndsbekjennelsen, vi sier at det er greit, vi er OK mennesker, sålenge vi er snill og grei og ikke gjør noe intensjonelt galt, så har vi det bra. Så kan vi jo gå rett på lovsangen og kose oss sammen. Og om vi er heldige så får vi flere inn i lokalene våre, inn i våre tilstelninger, med på våre proffe møter.
Vi respekterer hverandre, og tolererer hverandre ( to ord jeg mener blir svært så misbrukt idag igrunnen.... toleranse og respekt så lenge det ikke går på tvers av våre egne meninger kanskje ja...) og så lever vi lykkelig alle våre dager.... eller??

Hva når hverdagen kommer kastende på oss? Hva når føleriene og de herlige opplevelsene stilner av? hva når våre liv og handlinger vitner imot oss? Hva når vi kjenner oss fortapt i tankeganger og handlinger vi ikke ønsker å være i, men som vi ikke kommer ut av. Jeg tror helt ærlig at ingen av oss kan si at vi aldri har kjent oss der - i så fall må du ta kontakt, for da vil jeg gjerne høre hvordan du klarer det.
"ånden er villig, men kjødet er svakt" sier Paulus, og han har så rett så rett.
Det er realtiteten, langt fra "lavterskeltilbud" og høylydt hallelujastemning.
For all del, jeg har ingenting imot hallelujastemninger, om det tolkes slik har jeg ikke uttrykt meg klart nok. Men alt har sin tid, og en kristendom uten syndsbegrep, vedkjenning og tilgivelse er da virkelig ikke kristendom - eller?

Mulig jeg har sporet totalt av et sted her, men jeg hadde liksom den oppfatning at det var det det handlet om, syndefallet og Jesus, korset og oppstandelsen.
Så å snakke om oss mennesker som syndfrie, eller "det er ikke så farlig", vel, det gjør det hele tannløst, og vi gjør Jesus totalt overflødig.
Så sitter vi der da, med vår hverdag, med våre tanker og handlinger som vi så gjerne skulle blitt kvitt, men syndsbekjennelsen har vi glemt, så hva gjør vi da?

Ved å "ta bort" synden feier vi det hele under teppet, og vi frarøver også oss selv og andre mennesker den frihetsfølelsen det er å bli tilgitt. Ikke fordi jeg endelig har fått det til, nei, det er aldeles ikke derfor jeg blir tilgitt, da var det lite tilgivelse som ble delt ut fra øverste hold gitt, men rett og slett fordi noen andre tok synden fra meg.

På søndag var jeg på gudstjeneste i Hardanger, og da sang vi en salme som slo imot meg, og som jeg har lest og sunget flere ganger i løpet av de siste dagene, se på denne teksten, den sier det jeg her noe krøkete har prøvd å formulere...


"Slik som eg var, kom eg til Gud og fekk jubla; min Far!
Skuldig til døden for syndene mange, bunden i lekkjer frå syndeveg lange.
Å for eit under, han elsk til meg bar slik som eg var.

Slik som eg var!
Å, eg fekk sleppa den byrda eg bar.
Døra var opna for syndaren store,
ja, det var nok det som Frelsaren gjorde.
Barn fekk eg vera, og Gud var min far,
slik som eg var.

Slik som eg er,
Herren i nåde til barnet sitt ser.
Om synder og tvil det er heile mi æra,
han er min Frelsar, og det vil han vera.
Nåden er fri, og eg kviler meg der,
slik som eg er."

Og folkens, jeg tar gjerne imot kommentarer og synspunkter på dette; som kjent, mennesker sliper mennesker!

3 kommentarer:

Sylke Feldhusen sa...

Er enig med deg, vi trenger syndsbekjennelsen. Det er viktig å kunne bøye seg for Gud, for å reise seg igjen med hans nåde i hjertet. Frelsens under er så stort at vi ikke bør ta det bort.

Men av og til kan det være veldig vanskelig å innrømme synd... Det er også viktig å føle seg godtatt.

Det finnes forresten nye tekster (ny gudstjenesteordning) som er interessante. Samtidig må budskapet ikke bli helt utvannet, da går vi glipp av det vesentlige.

Det er mye som kan sies om dette temaet...!

Lykke til med videre tenking! :-)

Anonym sa...

Knallbra!

Ikke så mye sliping, men det får vi ta en annen gang :-)

H-Con

Anonym sa...

Å, dette er enormt spennende kjære Ingvill! Utrolig å se hva DHÅ gjør i ditt hjerte denne høsten:) Tar gjerne flere timeslange samtaler med deg som den på søndag!!!!

Jeg er ialefall ikke i tvil om at dette temaet ikke skal ignoreres!!!

klem Rita