Å bestige et fjell

"Vurder aldri høyden på et fjell før du har besteget det, først da ser du hvor lavt det var!"
sa min kjære venninne Irene til meg ikveld. Åh, om jeg kunne la det virkelig komme inn under huden på meg, virkelig være noe jeg styrer etter i hverdagen.
Jeg tviler på det bare er meg( selv om jeg har lett for å tenke at det bare er meg noen ganger) som tenker slik. Som ser utfordringene som gigantiske fjell,og meg selv som en liten pusling ved bunnen.
Og i skyggen av fjellet foran meg har jeg så lett for å tro at "alle andre" er bedre fjellklatrere enn meg selv, At alle andre har en mye bedre forutsetning for å bestige fjellet, men at jeg selv mangler den.For Irenes motto sier så mye om oss mennesker; vi vurderer så ofte utfordringene ut fra vår egen forestilling om hvordan tingene er. Men hvordan kan vi egentlig uttale oss i det hele tatt før vi har tatt fatt på de, før vi har besteget fjellet, og i ettertid ser tilbake på turen?

Har du noengang kjent følelsen av å sitte på en fjelltopp, med et nytt perspektiv, med den tunge turen forsatt dirrende i beina og slitende i pusten, og kjent på den lykkelige følelsen av å ha klart det? Og da kunne tenke tilbake på de gangene i løpet av turen du gikk med krum rygg, tynget av brattheten i stien foran deg? De gangene pusten ikke strekker til? De gangene du måtte ta en time-out? De gangene du satte deg ned og kikket ut over landskapet som lå under deg. Enda ikke på toppen, men allikevel med en helt annen utsikt enn den du hadde ved bunnen av fjellet?

I tider som dette, da utfordringene bygger seg opp, hjelper det meg å vite at om enn jeg ikke har nådd toppen, så har jeg lov å sette meg ned underveis. Ta en pust i bakken, gjenvinne balansen, gjenvinne pusten, og nyte den utsikten som brer seg ut fra mitt ståsted i livet akkurat nå. Og den utsikten er vakker, virkelig vakker. For jeg vet at jeg ikke har gått hit alene, og jeg vet at jeg ikke kommer til å gå videre alene heller.
Så får de springe forbi meg, de som har pågangsmot til det. Forhåpentligvis vil jeg en dag kunne heie de videre mens jeg med god samvittighet tar meg en pust i bakken :)

God natt dere! Også fjellklatrere trenger søvn :)